Pixies, årets største headliner. Årets beste og mest eksklusive festivaltidspunkt og scene. Årets største røykmaskin.

Hva kan man egentlig si om Pixies som ikke har blitt sagt før. Absolutt en av de viktigste pionerene innenfor alternativ rock, indie, og støypop, og Surfer Rosa (1988) og etterfølgeren Doolittle (1989) er regnet som to av de beste skivene fra hele 80-tallet, om ikke noensinne. Derfor var vi lure og bestemte oss for å møte opp tidlig på hovedscenen Amfiet, og dette var noe som skulle betale seg. Det mørkner av kveld og scenen fylles sakte men sikkert opp av rockehungrige festivalgjengere. Jeg kan ikke huske å ha sett Amfiet så stappandes fullt før, og det er langt mellom ledige sitteplasser i gresset, for ikke å snakke om sild i tønne-tilstandene foran scenen.

Pixies kommer på scenen, og starter med Gouge Away og Wave Of Mutilation fra nevnte Doolittle. Publikum er i ekstase, og det skal bli en lang kveld. Black Francis har blitt gammel siden 80-tallet, og han ser ut som en avmålt bestefarsfigur, men i helsiket som han kan synge fortsatt. Han legger jaggu ikke imellom når han brøler frem vokalene sine, og i starten gjør han de andre om til statister på scenen. Det er minimalt med kommunikasjon mellom publikum og band, mens låt etter låt kjøres igang. Et høydepunkt midtveis i konserten er selvfølgelig Monkey Gone To Heaven, i en frisk versjon, og en annen personlig favoritt var morsomme Snakes, en av få gode låter de har skrevet i nyere tid.
Den nye bassisten Paz Lenchantin gjør en grei, om enn noe anonym figur på bassen, men når det kommer til vokaljobben blir savnet etter Kim Deal mer synlig. Dette gjør seg ikke noe særlig utslag før i slutten av konserten, der de etter å ha spilt blant annet Bone Machine og Debaser, lurer oss voldsomt med All I Think About Now, som jo “tilfeldigvis” kan høres ut som Where Is My Mind. De spiller heldigvis den ekte versjonen rett etterpå, og publikum er i total ekstase.

Pixies spiller i nesten en og en halv time, og jeg skulle gjerne husket på å telle låter, for det må da være en slags rekord for en band på Øyafestivalen. Nå er jo ikke låtene alltid så lange, men jeg er sikker på at det var godt over 20 stykker som ble fremført. Avslutningsvis fyrer de opp røykmaskinen, og man kan så vidt skimte bandet der inne imellom all røyken. Jeg var nesten redd for å høre en brannbil ule i det fjerne, men istedet hører jeg Into The White fra et sted der langt inne i røyken. En kanonavslutning på et overflødighetshorn av en konsert.

Pixies spilte opp til dans så det holdt i kveld, noen ganger nesten litt for mye. Lydbildet blir lite variert utover i konserten, men vi fikk virkelig et dypdykk i diskografien, og årets headlinere leverte godt.