Foto: Helge Brekke
Unge Ferrari har så og si monopol på den norske r&b-scenen for tida. Det er helt ufortjent. Der han står på scenen er han tilnærmet blottet for karisma. Det er ingen personlighet å finne. Noen ganger snakker han litt til publikum, men det er halvhjertet. Jeg har aldri hørt en så lite oppriktig "går det bra?" før. Han virker ikke kul og laidback, som kanskje er det han prøver på, bare totalt uengasjert i det han holder på med.
Det er greit å la musikken snakke for seg selv og ikke gjøre så mye ut av seg på scenen, det har jeg respekt for. Problemet er at Unge Ferrari ikke er i nærheten av god nok musikalsk til at det lar seg gjøre. Låtene hans følger den samme oppskrifta alle sammen. Det er litt triste kjærlighetssanger og en smørje av autotune og bass.
At han ikke kan synge er ingen hemmelighet, selv om man skulle tro det var ganske viktig for en r&b-artist, så at han skjuler seg bak enorme mengder autotune er ikke en overraskelse. Når det er tatt så langt er det ikke et stilistisk grep lenger, det er en dårlig unnskyldning. Når Tomine Harket, som faktisk kan synge, kommer på så drukner stemmen hennes totalt i bassen. Det er grenser for hvor interessant det er å høre på denne kombinasjonen i 45 minutter. Konsertens høydepunkt er playbacken i hooket på Lianer, men varer cirka 30 sekunder totalt.
Når hverken personen eller musikken er verdt å se på er det ikke så mye som kan redde konserten. Det ender opp med å være både kjedelig og flaut. Flaut at en artist kan gjøre en så dårlig innsats når han får spille på Øyafestivalen. Han sier selv "jeg vil ikke snakke så mye, jeg vil bare spille musikk", men det virker ikke som han vil det heller.
