Foto: Tommy Lund-Pettersen
Det islandske metalbandet Solstafir har holdt det gående siden 1995. De spiller lange, seige låter og lar gitarspillingen fortsette mellom låtene. Musikken deres har det typisk islandske lydbildet kjennetegner blant andre Sigúr Ros. Solstafir har mer fuzz og trøkk i gitarspillet enn sine landsmenn, men dessverre har de også en vokalist med anstrengt stemmebruk.Alt kunne blitt mye bedre med en vokalist som jobber mer med sangteknikk. I rolige partier går det fint, men når vokalisten gir på henger ikke stemmen med. Den blir ropende, sytende og får en mindre behagelig raspelyd. Sangen Nekrolog er et godt eksempel på dette. Vokalisten holder stemmen rolig og i det riktige registeret for ham. Ut i låta ødelegger vokalisten for seg selv ved at både stemmen og de andre instrumentene gir på så mye at stemmen sprekker litt. Det er forståelig at bandet vil vise smerte og fortvilelse i og med at «Nekrolog» handler om kampen mot depresjon. Bandet har dessverre opplevd dette flere ganger i vennekretsen og oppfordrer publikum til å prate omsorgsfullt med sine medmennesker. Dessverre viser stemmen ikke bare sorg, men en ubehagelig skrapelyd.
Solstafir har definitivt et potensiale med sine melodiøse låter. På sitt beste høres de ut som en blanding av et hardt Sigúr Ros og tidlig Seigmen. En solid dæsj progrock finner vi også i musikken deres. På grunn av det svevende, lett melankolske lydbildet låter de ikke som andre progressive metalband. Det er da synd at et ellers strålende band ikke leverer på vokal. Heldigvis er det et band med lange instrumentale partier.
