Foto: Tommy Lund- Pettersen
Bandet åpner konserten med å headbange og herje rundt på scenen til voldsom og støyende metal. Gitarister som danser rundt seg selv og en trommis som pisker frenetisk på trommene bekrefter at dette ikke blir en kjedelig konsert. De fortsetter med en like bråkete låt. Mye trommer gir et rytmepreget lydbilde. Den ene gitaristen klarer å få gitaren til å høres ut som en vind. Vokalisten growler intenst mens bandet headbanger så kraftig at en synes synd på førstemann i bandet som mister håret.
Bandet spiller noe i nærheten av eksperimentell, dronete, proginspirert death metal. Musikken har så mye skumle undertoner at jeg blir skeptisk til bandets oppvekstvilkår. Det er så enormt mye aggresjon og andre, mindre hyggelige følelser som skal ut at jeg nesten blir skremt. De kan nesten minne om et kunstnerisk samtidsprosjekt hvor de improviserer seg frem.
Det er så mye lyd i bandet at vokalistens growling ikke alltid tilfører bandet noe. En konsert Oranssi Pazuzu er en interessant opplevelse. De gir alt, og har en enorm energi, men musikken er noe for spesielt interesserte.
