78-åringen William Bell fra Memphis er en legendarisk låtskriver som også hadde egne hits på 60- og 70-tallet. Han var tilknyttet hjembyens Stax Records, så detpasset godt at hans liveband har samme oppsett og sound som Booker T. & The M.G.'s og The Memphis Horns. Altså gitar, bass, trommer, hammondorgel og blåserrekke (en på trompet og to på sax). I tillegg medvirket koristen Suzie Furlonger.

Konserten foran et entusiastisk, sittende publikum på et par hundre, ble en stor soulfest med en artist som ikke har tapt seg stemmemessig. Mannen er altså nærmere åtti år, men treffer tonene klokkereint og har kraft i røsten. Han var dessuten smørblid og fortalte anekdoter om noen av de 16 låtene.

Bell begynte med Easy Coming Out (Hard Going In) (1977) og Any Other Way (1967). Allerede her merket vi hans evne til å ta sangene helt ned midtveis og legge inn verbale partier, før han vender tilbake til melodien. I fjor ga han ut et kritikerrost album som faktisk ble tildelt en Grammypris: This Is Where I Live på Stax Records. De fem låtene han sang fra det i Oslo holdt ikke like høy standard som de gamle, men de to med selvbiografisk tekst utmerket seg: tittelkuttet og Mississippi-Arkansas Bridge. Sistnevnte handler om å reise over brua til West Memphis i Arkansas, for å spille på farlige barer med hønsenetting foran scenen (slik som i Blues Brothers-filmen).

Det første høydepunktet var William Bells største hit, Tryin' To Love Two fra 1977. En sprudlende versjon der han midtveis også sang deler av Ben E. Kings Stand By Me, Sam Cookes Cupid og The Temptations' My Girl. I andre sanger var han innom låter av bl.a. Johnnie Taylor og Sly & The Family Stone. Jeg må si at han hyllet sine helter og Stax-venner på en flott måte.

Ellers imponerte Bell på den medrivende Eloise (Hang On In Tn There), sin pasjonerte duetthit med Judy Clay fra 1968, Private Number (hvor Clays stemme var glimrende erstattet av Suzie Furlongers), og sin første hit You Don't Miss Your Water (1962), som vel var tidenes første countrysoulsang - her med en saxsolo som bonus.

Og det ble enda bedre! Balladeklassikeren I Forgot To Be Your Lover har vært en hit med Billy Idol og er blitt samplet av hiphopartister. Her fikk vi en cirka ti minutter lang versjon som inkluderte snakkepartier og en oppvisning i falsett (av en mann på 78 år)!

Så kom klassikeren han skrev for bluesgitaristen Albert King: Born Under A Bad Sign (1967). Mot slutten introduserte han musikerne, som alle fikk spille en liten solo. Da var stemningen kjempehøy, folk reiste seg og noen danset. I det hele tatt var publikum flinke til å klappe i takt, ofte på oppfordring fra Bell eller koristen.

Etter trampeklapp fikk vi kveldens eneste låt som han ikke hadde skrevet selv: Hard To Handle. Det ble en strålende hyllest til Otis Redding, men det hadde vært enda bedre om han hadde sunget sin egen hyllestsingle fra 1968, balladen A Tribute To A King. Alt i alt var dette en strålende soulkonsert som satte oss tilbake i tid.