Dylan LeBlanc (27) fra Shreveport, Louisiana, holdt en overraskende rocka konsert der han også imponerte som gitarist.

Han er sønn av en profesjonell låtskriver og tilbrakte deler av barndommen i platestudioer. Da er det ikke rart at han etter tre album framstår som en av vår tids ledende singer-songwritere. Musikken hans er en fin miks av americana, soul, sørstatsrock og pop. Han er blitt sammenlignet med Neil Young og Ryan Adams. Sistnevnte spesielt pga stemmen, og på sin andre norgeskonsert sang han fletta av Ryan. LeBlancs lyse og vemodige stemme har noe sårbart over seg og sprekker på de rette stedene. Han har egentlig en unik frasering.

På scenen virker LeBlanc ydmyk, og han sa han var takknemlig for at så mange kom for å høre på ham. Vi var ikke mange (ca 150 hovedsakelig unge mennesker), men vi var lyttende og entusiastiske. Han kunne godt ha introdusert låtene ved navn og sagt noe om dem, for tekstene er gode. Tre av dem var så nye at de ennå ikke er utgitt. For eksempel åpningen med Domino, hvor han på soloen fikk vist hvilken eminent gitarist han er. Han levde seg virkelig inn i soloene, i likhet med backingbandets andre gitarist.

Med seg hadde han bandet The Pollies og en kvinnelig cellist. Et slikt akustisk instrument kunne lett ha druknet i rockelåtene, men celloen var hele tida hørbar og fungerte som en naturlig integrert del av lydbildet. Fra og med fjerde låt, balladen
I'm Moving On, begynte konserten virkelig å bli bra. Et stort høydepunkt var den over ti minutter lange versjonen av Beyond The Veil, som i likhet med halvparten av låtene var hentet fra siste album - det meget kritikerroste Cautionary Tale (2016). Også dets tittelsang var fantastisk live. Den gikk raskere enn på plata og lød tidvis som sørstatsrock ispedd litt Grateful Dead. Tøft med "twin lead guitars" også.

Dylan LeBlanc spilte også tre sanger på sin akustiske gitar - alle fra debutalbumet Pauper's Field (2010). De to første var solo, den siste var med cellisten. I tillegg fikk vi debutens høydepunkt If The Creek Don't Rise med fullt band. Men fra album nr 2, Cast The Same Old Shadow (2012), spilte han bare Part One: The End. I Oslo i går var LeBlanc i meget god form. La oss håpe at han selger ut John Dee neste gang!

Foto: Julia Naglestad