Zucchero, alias Adelmo Fornaciari fra Italia, har utgitt soloplater siden 1983, blitt stor stjerne i hjemlandet og også hatt internasjonal suksess med noen duetter tidlig på 90-tallet. Hans kraftige soulstemme er blitt sammenlignet med Joe Cockers, og de to har også armveivingen til felles.

61-åringen har visst bare spilt i Norge én gang før - på Fjellrokken i Hemsedal, 1999. Han fortalte et fullsatt, sittende Sentrum Scene at han husket helikopterturen til et fjell og at han fikk servert en sterk drikk som bidro til at han ikke husker noe fra konserten!



Men på denne turneen, som har vart i et år, spiller Zucchero først ni låter fra 2016-albumet Black Cat, som er inspirert av amerikansk rootsmusikk (soul, blues, rock, gospel, slavesang m.m.). Få i salen kjente nok dette godt, så responsen var ikke noe særlig mens hans seks musikere briljerte. Disse inkluderte amerikaneren Doug Pettibone på steelgitar og elgitar, en kvinnelig gitarist som koret glimrende (Kat Dyson, kjent fra et av Princes liveband) og en modellpen, poserende kvinne på fiolin (som vi strengt tatt hørte lite til). En god del av instrumentene vi hørte ble nok også avspilt fra teip/harddisk.



Etter pliktløpet med de ferske låtene sa endelig Zucchero noe, nemlig at folk kunne reise seg fra stolene. Og stemningen steg betraktelig etter hvert som den ene perlen etter den andre ble spilt - ja, noen danset sågar. Blant høydepunktene var den vemodige, vakre, gåsehudfremkallende balladen Il volo komplett med steelgitarsolo, soulrockeren L'urlo og balladen Diamante, som var en hit i duett med Randy Crawford og som Zucchero fortalte handler om hans bestemor. Sistnevnte var en av tre sanger han framførte sittende mens han spilte akustisk gitar.



Duetten Miserere med Luciano Pavarotti var en stor UK-hit i 1992. Nå synger Zucchero sin stemme live, mens vi hører Pavarottis og ser musikkvideoen. Effektfullt og flott framført. Så forlot han scenen og overlot til backingbandet å spille to låter! Den første var hovedsakelig instrumental og bød på flere soloer og litt soulvokal av Dyson, men Pettibone sang den andre, som var ei streit poplåt.

Zucchero ga oss noen store vokalprestasjoner da han kom tilbake: powerballaden Iruben me, den løsslupne X colpa di chi? (med country-felesolo) og gospelrockeren Diavolo in me (1989), som også er kjent som A Devil In Me. To kvinner fikk komme på scenen for å danse med Zucchero, og stemningen var høy foran ekstranumrene.



Først fikk vi Overdose (d'amore) - en glimrende, følelsesladd sunget versjon av Procol Harums majestetiske, vakre ballade A Salty Dog. Det fjerde og siste ekstranummeret var 1990-hiten alle hadde ventet på, Senza Una Donna (Without A Woman), som i duettversjonen med Paul Young gikk til topps i Norge i 1991.

Dette var en konsert som i begynnelsen virket statisk og manglet publikumskontakt, men som ble til noe helt annet og bedre etter hvert. Zucchero er rett og slett en strålende liveartist!

Foto: Terje Dokken