Foto: Julia Naglestad

Brant Bjork spiller med solbriller på. Som publikum følte jeg selv trangen til å trekke et par ray-bans oppover neseryggen, liksom for å skjerme øynene mot den tilsynelatende evige solnedgangen som hang bakerst på scenen. La meg bare konstantere; I et par timer denne torsdagskvelden var ikke John Dee en del av sen-september-høst-kalde Oslo, men snarere noe lignende en roadside-pub i Palm Desert. Brant Bjork må være essensen av stoner rock, og det bare oser cool av han når han proklamerer at vi har alt vi trenger - vi har “The GreeHeen” - mens han spiller de kuleste riffene på rams med den varmeste gitarfuzzen.

Ikke bare groover Bjork på gitar, men hele bandet jammer som en enhet. Trommisen (Ryan Güt), med en genialt plassert vifte foran ansiktet, så ut som han suste i tohundreogtretti nedover mot stillehavet i en gammal El Camino, mens lead-gitarist Bubba Dupree spilte soloer med notevalg du aldri i verden kunne kommet fram til selv, med mindre du også har hengt rundt i konstant stekende solskinn de siste tredve årene. Bassist David Dinsmore har spilt med gudfaren såpass lenge nå at han vet hvordan alt funker, og limer sammen de ulike delene til en smooth enhet av drivende rytmer og løse gitarlicks. Kort sagt - bandet er tight. Vokalen til Brant Bjork låter høvding, og er noe ganske annet live enn på plate. Snakke-vokalen er erstattet med en selvsikker og rungende bassrøst, som også blir komplimentert av den (tilsynelatende snydens - and beyond) mer nasale hvesingen til Sean Wheeler, som dukket opp på scenen et par ganger (“Biker no. 2” & “Freaks of Nature”) for å lage litt ekstra show. Det funker det ass, og plutselig er det ikke så mye konsert, men fest på John Dee. Stemningen er uhøytidelig, vi er alle brødre under ørkensola (og det må sies at det til slutt også var forbanna varmt inne på lokalet - alltid et godt tegn, spør du meg).
Brant Bjork er helt sjef, og holder stemningen fra start til slutt uten å konversere nevneverdig med publikum. Derimot føltes selve syngingen mer som en lang preken, hvis presten også var den kuleste mannen på kloden, og salmene handlet om å dele det søte blad.

OK, så var trommene til en viss grad litt vel kraftige i miksen, og OK, så spilte gruppa såpass lenge at de fleste korsryggene i salen begynte å krumme seg noe alvorlig. Men den totale opplevelsen står i minnet som en heftig demonstrasjon av hva ekte Low Desert Punk skal være. Dritkult.

Til slutt: Big Up til Lonely Kamel, som leverte et bunnsolid support-gig. Takk for at dere varmet opp nakkemusklene til publikum, og samtidig viste Brant Bjork at Norge også har litt å rutte med i ørkenrock-scenen.