Foto: Sadan Ekdemir

Den islandske post-rocktrioen har en særegen stil der de kombinerer det pompøse med det vare. Flere andre islandske band har blitt inspirert av dette nå typiske islandske lydbildet. Sigur Ròs er både først og størst i landet når det gjelder pompøs og svevende pop og rock.

Bandet kommer litt seint i gang fordi publikum er trege med å komme på plass. De starter veldig pent og pyntelig. Den relativt ukjente À er var og vakker. Seige trommer spiller hovedrollen, med tilbakelent bass og gitar, samt Jonsis egenartede falsett som biroller. Ekki Mukk er veldig svevende, nesten ambient post rock. På Denne låta minner litt om Godspeed You! Black Emperor. Den mangler crescendoet, det tar aldri av, men nøyer seg med å være en lavmælt og vakker start på konserten.



De drar litt mer på når spiller den popete Glosoli. Selv om det hadde gjort seg meg et par strykere i tillegg, er det imponerende hvor stort og lekkert lydbilde de får til som trio. De har noe forhåndsinnspilt på tape i bakgrunnen som fungerer mer som et bakteppe enn at det tar oppmerksomhet fra noen av musikerne på scenen. Dessverre knoter de det veldig til mot slutten av låta når de spiller for sakte i forhold til backtracket.



Overraskende nok er den plata de spiller flest låter fra i kveld tredjeplata ( ), som er spilt inn på det egenlagde språket vonlandsk. E-Bow og Dauðalagið er begge ganske lavmælte, men likevel svevende. De jeg sitter mest igjen med, er den paukeliknende trommelyden trommisen får på den ene tromma etter at ekko er skrudd opp til hundre og helvete. Når han i tillegg pisker ganske frenetisk, redder trommisen den ellers litt tamme sistnevnte låta. Om de har holdt de rolig hittil i konserten, drar de det likevel ned et par hakk på den ambiente Fljòtavìk med trommisen på el-piano. Niður er også ganske rolig, men med kveldens mest elektroniske lydbilde, blir det litt som M83 med falsett. De avslutter første sett med Varða. Som forrige låt, blir denne drevet av samples. Her skaper de mer eller mindre en egen sjanger. Post visepop er sjeldent, men vakkert. Det første settet har et lekkert lydbilde, men det er til tider så nedpå at det blir litt langdrygt og kjedelig. Heldigvis blir det litt mer fart i bandet i andre sett.



Fordi svært få utenfor Island forstår islandsk og enda færre forstår noe av vonlansk, fungerer den svevende falsettstemmen til Jonsi Birgisson mer som et instrument, når de i liten grad formidler tekst tilhørerne forstår. Så også på den beatdrevne Oveður. Kveldens mest popete låt,Sæglopur, minner litt om Coldplay med fuzz og falsettstemme, bortsett fra at Sigur Ròs på sitt mest kommersielle, fortsatt er mer kredibelt og bedre enn Coldplay. Ny Batteri er en av 90-tallets fineste låter. Den er rolig i starten, med utover i låta får vi høre både lekert gitarspill og andre musikalske finurligheter som gjør den til en av kveldens høydepunkt.


Vaka er bygget rundt samples, piano og Jonsis stemme. Bassisten tar pause under store deler av låta. Han kommer ikke tilbake før etter den rolige, nesten acapella introen til Festival. Pausen hans forsterker effekten når han setter igang med et herlig bassriff. For første gang i kveld blir det skikkelig rocka. Jeg drømmer meg bort til Kveikur før Jonsi overrasker publikum med en godt bevart hemmelighet. Han kan prate! Bare så synd at han snakker til publikum på verdensspråket islandsk, som er like lett å forstå i tale som i sang. Jeg fikk med meg: «Takk fyr okkur.» Den avsluttende Popplagið er slik som konserten i sin helhet. Treg og litt langdryg i starten, men med en forløsende slutt som heller mot euforisk.


Sigur Ròs er seg selv, men finner ikke opp noe nytt. Innen post rocken er det flere band som har tråkket opp stien før dem. Band som norgesaktuelle Mogwai rendyrker stilen bedre enn islendingene. Sigur Ròs har en fot i drømmepop-leieren. Her låner de mye av pionerer som Slowdive og This Mortal. Det Sigur Ròs har klart på en imponerende både, er å kombinere disse elementene med falsettstemme og ut fra det relativt sære utgangspunktet lage musikk som fyller Oslo Spektrum med interesserte tilhørere. Det er en bragd ingen andre klarer.