Foto: Terje Dokken



I det 80- ble til 90-tallet var Jack Daniels-flaskene tomme og damene borte for musikerne som hadde festet seg gjennom nesten et helt tiår på Sunset Strip i Hollywood.

Men der Ratt, Mötley Crüe, Quiet Riot, Dokken og Twisted Sister ble så og si borte, tok Blackie Lawless grep om sin egen karriere og sparket den største festløven av de alle; W.A.S.P.s gitarist Chris Holmes.

Så samlet han hodet i all sin The Who-inspirasjon og rett og slett lagde en rockeopera – konseptplaten The Crimson Idol basert på opp- og nedturene til den fiktive rockestjernen Jonathan Steel.



W.A.S.P. overrasket faktisk i positiv forstand da albumet kom i platehyllene, og åpnet også europaturneen sin på Rockefeller i Oslo den gangen, nærmere bestemt 26. september 1992. Blackie Lawless har i ettertid vært umåtelig stolt av verket – og turnerte så sent som i 2007 (albumets 15-årsjubileum) med hele albumet på menyen.

Nå som Jonathan Steels historie er et kvart århundre gammel, er det selvsagt også dags å ta turen tilbake i form av turneen ”Re-Idolized” her i Europa. Gitaristen fra både 1992-turneen og Crimson Idol-jubileet fra 2007 er fremdeles i rekkene, og Doug Blair gir fremdeles låtene den riktige touchen (selv om Bob Kulick spilte mesteparten på selve platen, en plate Doug Aldrich (Whitesnake, Dio) også gjestet på).



Far sjøl, Blackie Lawless (61), holder et anstendig nivå både på vokalen og gitarspillet – selv om energinivået er litt lavere og fremtoningen er litt mer humørløs nå enn da det var fest og moro i gamle dager. Et utsolgt Rockefeller er likevel et solid bevis på at han fremdeles har et publikum – som kjøpte hver og én billett på samme sted som bandet gjorde sitt første Norges-besøk tilbake i 1989.

The Crimson Idol tåler definitivt enda et gjenhør, og vi har ofte fått både The Idol, Chainsaw Charlie og Arena Of Pleasure ved andre anledninger, men denne gangen var det storveis å gjenoppleve I Am One, Doctor Rockter og powerballad-flørten Hold On To My Heart. Alt gjort foran tre storskjermer som fortalte Jonathans historie og gjorde det til en audiovisuell time i nostalgisk lag.



Etter pause var det klart for de gode gamle hitsene igjen – og her har jo Blackie Lawless aldri overrasket. Wild Child, L.O.V.E. Machine og I Wanna Be Somebody er alltid med, og i tillegg fikk vi The Who-klassikeren The Real Me (fra Pete Townshends rockeopera ”Quadrophenia” som nok gikk mye på platespilleren til Lawless på 70-tallet) og den relativt ferske kristenrockeren Golgotha fra 2015.

Det blir aldri en lang kveld i dette selskapet, men en av de eldste fra Hollywood-sirkuset på 80-tallet strakk det til drøye 90 effektive minutter denne gangen, inkludert en totalgjennomgang av gammel og fremdeles populær favoritt.