Den legendariske jazzkeyboardisten Herbie Hancock virker veldig sprek til å være 77 år. I sin lange karriere har han leflet med både funk og hiphop, og han var blant de første som blandet jazz med rock og dermed skapte fusion og jazzrock. Han har besøkt Norge mange ganger, seinest i Molde i sommer, og i høst ble det intimkonserter i Kristiansand og Bærum Kulturhus, som har en kapasitet på ca 500 tilskuere.

Etter en kort hilsen setter seg han seg bak sin Korg og spiller den 25 minutter frijazzlåta som på settlistene ofte kalles Overture. Musikerne får vist hva de kan her, og Hancock spiller også på det enorme flygelet, men jeg syns det hele ble litt for springende og kjedelig.

Så kommer en lang og varm introduksjon av de tre musikerne, som alle er drevne og forholdsvis unge. På elbass - James Genus, som mange kjenner fra Saturday Night Lives band, på trommer - Trevor Lawrence Jr., som Hancock sier er en kjendis, og på sax, keyboards og vocoder - Terrace Martin, som er en kjent produsent med bl.a. Kendrick Lamars To Pimp A Butterfly på skrytelista. Dette gjorde Hancock på en spøkefull og sjarmerende måte.

Eneste låt som blir introdusert er Actual Proof, fra det berømte jazzfunkalbumet Thrust (1974). Denne funky, melodiøse låta byr på klavinett-lyder, en saxsolo og en buldrende bass-solo der vi som satt nær scenen kunne se at James Genus utstøtte gutturale lyder mens han spilte.

Minst to av de neste låtene er nye og kommer på Herbie Hancocks nye album, som Terrace Martin skal produsere. Den første har faktisk en vocoder-duett, med Hancocks lyse og Martins mørkere stemme. Foran den tredje tar Hancock på seg en keytar av typen Roland Ax-Synth. Dette bærbare keyboardet gjør konserten enda mer utadvendt.

Til slutt kommer Herbie Hancocks tidligste klassiker, Cantaloupe Island fra 1964, som er blitt samplet en rekke ganger. Den har et lett gjenkjennelig pianoriff som publikum elsker. Vi får en suggererende, leken versjon som blir belønnet med trampeklapp.

Ekstranummeret er fra fusionbandet Head Hunters' selvtitulerte 1973-album. Med Hancock på keytar gir musikerne oss en veldig funky Chameleon. Mot slutten er han så gira at han hopper opp og ned. For en avslutning!