Foto: Marius Dale



Saga truer med å gi seg, og har også kalt sin pågående 40-årsjubileumsturné for «The Final Chapter».

Skulle så være, så går Saga inn i historien som ett av de stadig færre bandene som gir seg på topp, med Scorpions-konserten i Spektrum forrige uke friskt i minnet.

De fire som er igjen fra den klassiske besetningen av canadiske Saga er alle i første halvdel av 60-årene. Men det aller meste er intakt ennå, inkludert Jim Gilmour (keyboard) og Ian Crichton (gitar) sine fingre, og ikke minst Michael Sadlers stemme.

For å toppe hele følelsen av kunstnerisk overskudd, troppet de like godt opp som sitt eget supportband i form av lissom-bandet «Pockets» som spilte Saga-klassikere akustisk i 45 minutter før hovedsettet. Her fikk vi Images, Time To Go og The Perfectionist fra de gyldne 70-årene og The Security Of Illusion fra comebacket av den originale besetningen tilbake i 1993.

Etter en kort change-over var det elektriske Saga på plass foran den norske blodfansen som har fylt Rockefeller hyppig sammen med favorittbandet sitt siden de startet å komme tilbake til Norge på slutten av 90-tallet. Og bandet selv har jo aldri skuffet heller, så at det var fullt hus denne gangen (og på mange av de foregående) var helt på sin plass.

Hver gang Saga er i Oslo, spiller de nok for fans som har vært med siden starten. Det var i alle fall et godt voksent publikum til stede som kanskje har billettstubbene fra både Chateau Neuf i 1982, Ekeberghallen i 1983 og Drammenshallen i 1986 hjemme i «scrapbooken».

Da passet det også godt at Saga inkluderte hele 17 låter fra sine fem første album søndag, inkludert How Long og Humble Stance fra debuten fra 1978, You’re Not Alone og Mouse In A Maze fra Images At Twilight (1979), Don’t Be Late og Careful Where You Step fra Silent Knight (1980), On The Loose og Wind Him Up fra Worlds Apart (1982) og The Flyer og Scratching The Surface fra Heads Or Tales (1983). Publikum kvitterte med allsang som rystet hele Torggata på Time's Up og nevnte You're Not Alone og Don't Be Late etter Sadlers instrukser.

Gammelt materiell og gammelt publikum til tross, vokalist Michael Sadler (63) virket som den yngste i hele salen, med både fysikk og stemme i orden etter 40 år på veien, kun avbrutt av en liten pause i forrige tiår av familiære årsaker. Å ha opplevd Saga uten han er et smertefullt minne (Sweden Rock 2010 for denne anmelderen), og å få han tilbake igjen i 2011 var en eneste stor gave (i tide til Rockefeller-konserten deres samme året).

I 2017 var kjemien tilsynelatende meget sterk oppe på scenen, der keyboardist Jim Gilmour og vokalist Sadler hadde flere lattermilde passiar gjennom konserten. Vi fikk også gamle opptak på storskjermen som viste Saga fra glansdagene fra 80-tallet på store tyske festivaler (Rock Am Ring fra 1985 eksempelvis).

De feirer 40 år i bransjen, og det er ikke mange bandene igjen som kan gjøre det med 80% av besetningen intakt. Originaltrommeslager Steve Negus har imidlertid vært ute av bandet siden 2003 (Saga spilte siste gang med originalbesetningen på Rockefeller på Marathon-turneen i 2003), og etter mange trommeslagerbytter siden den gang er det nå Mike Thorne som sitter bak settet. Et fyrverkeri av en trommeslager, som ga energi og løft til låtene uten at han tok for mye plass (en hårfin balanse). Han hyllet også Sagas tidligere bravader med noen drypp fra den legendariske trommesoloen A Brief Case fra konsertklassikeren In Transit fra 1982.

5 godt voksne menn sto på scenen i nærmere tre timer søndag, og serverte til sammen 26 låter. Og den tredjedelen av setlisten som ikke var fra bandets fem første plateår, var plukket fornuftig med et par låter fra 90-tallets Generation 13 og The Security Of Illusion, samt On The Air fra Network og Book Of Lies fra Sadlers foreløpige avskjedsalbum fra 2007 10.000 Days.

Nå tar altså hele gjengen farvel, og føyer seg inn i rekken med andre band som frivillig har fjernet seg fra markedet. Og uansett hvor mye vi ønsker at de skulle være her litt lengre, får vi også håpe at de ikke snur og kommer tilbake med halen mellom bena som både Scorpions, Judas Priest og ikke minst våre egne i A-ha har gjort de senere år.

Klarer de å holde seg unna den, er Saga et av de beste eksemplene på den vanskelige kunsten med å gi seg på topp. Etter tre gnistrende timer med full tenning på Rockefeller passerte de nemlig målstreken i særdeles god stil i sin tredje siste konsert noensinne.