Alison Moyet ble først kjent som vokalist i synthpopduoen Yazoo (1982-83) sammen med Vince Clarke (eks Depeche Mode, nå Erasure). Og det var en synthpopkonsert et fullsatt Rockefeller fikk. På scenen sto det keyboards som ble betjent av to menn. De spilte også litt gitar og de koret fint. Noe lysshow fikk vi ikke, og scenebelysningen var altfor dunkel.

Den slanke 56-åringen fra Essex i England sang nok stort sett for gamle fans. Dessverre for dem er hun mest glad i sine soloplater fra 2000-tallet, så vi fikk verken høre hennes to norske hits, Is This Love? og Weak In The Presence Of Beauty, eller andre 80-tallshits, som Invisible og Love Letters. I stedet sang hun mye fra sitt 2017-album, Other, som denne anmelder ikke er alene om å synes at er kjedelig. Spesielt The Rarest Birds var et langt gjesp.

Heldigvis er Moyets store stemme intakt. Hun imponerte som vokalist og hun er flink til å kommunisere. Vi fikk høre historien bak enkelte sanger, hun sa at hennes favoritt-tv-serie er norske Dag og vi fikk høre om hennes liv i Brighton.

Av hennes solohits fikk vi høre All Cried Out (som gikk i en annen taktart, og hun ikke ga alt med stemmen), debutsinglen Love Resurrection og ekstranummeret Whispering Your Name, som i 1994 ble hennes siste store hit og her ble framført med akustiske gitarer.

Høyest stemning var det under de fire Yazoo-låtene: Nobody's Diary (som hun skrev som 16-åring), Only You, siste ekstranummer Don't Go og Situation som ble en hit først i 1990 takket være Francois Kevorkians remiks. Under sistnevnte fikk vi faktisk en liten danseoppvisning. I det hele tatt kunne Alison Moyet godt ha beveget seg mer og gitt publikum noe å se på. Dessverre ble konserten ganske statisk og uspennende. Men hun sang glimrende.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen