Foto: Julia Marie Naglestad


Vi befinner oss for anledningen på nyåpnede Røverstaden i de historiske lokalene til gamle Club 7. Stedet er fylt til randen med over 700 mann og utsolgt på en slapsete, guffen onsdagskveld i vintermørke Oslo. Bare det i seg selv er en bragd og setter allerede der et bra utgangspunkt for kvelden vi har i vente.

Bandet entrer scenen og påbegynner en drømmende ”Prologue” for deretter å bryte inn i en drivende og suggerende ”And Now” og vi aner at det nye mesterverket av en plate ”Steamdome” kommer til å bli presentert i sin helhet i aften – tro mot sin kronologiske rekkefølge. Og ja - for et driv! For en rytmeseksjon med tre (3!) trommisser på scena. Hurra meg rundt for en intensitet! Deretter spilles ”Caterpillar” som dras ut i en psykedelisk jam bortimot tre ganger så lang som sin originale lengde på 8 minutter. En musikalsk tornado Motorpsycho verdig.

Med ”Black Lemon” – min personlige favoritt fra plata - introduserer Kvernberg bandet. Og for et band! Sjelden har jeg sett et mer drøyt, et mer suggerende og et mer latterlig bra band en dette Kvernberg har satt sammen for anledningen. Med Daniel Formo på Hammond/keys, et trehodet rytmisk monster bestående av Hans Hullbekkmo, Erik Nylander og Olaf Olsen på trommer og perk – scenen bokstavelig talt bobler over av denne rytmeseksjonen. Øyvind Blomstrøm maler ren magi med sine gitarer og Nikolai Hængsle er den mest stødige og coole bassist man kan finne på denne jord. Selv trakterer Kvernberg diverse violiner og skaper samtidig et veldig spennende og krydret lydbilde rikt på effekter med sine keyboards. Med en virtuositet og melodisk teft som tidvis kan minne om geniet Andrew Bird.



Så påstartes ”Go Up” som en herlig bastard og krysning mellom – ja – kan man nevne Ennio Morricone, Sigmund Groven og Ozric Tentacles i en og samme setning? Herlig!

Deretter taes det hele mesterlig ned med ”Above the Dance – Part 1” og vi ledes ut i et flytende landskap bestående av bare orgel og keyboards, som beveger seg og bølger frem og tilbake i en deilig symbiose. Det er faktisk litt befriende med en liten pause fra det perkussive drivet. Musikerne slår så inn igjen med ”Above the Dance – Part 2” med et genialt lett rytmisk driv gående, mens Blomstrøms steel-gitar fører oss avsted til en transeaktig tilstand bare storheter som Pink Floyd kan frembringe. Amen.

Bandet avslutter og går av scenen til trampeklapp. Omsider tilbake for å fremføre et par ekstranummer ledes vi inn i ”Through the Mantle” - en salmeaktig komposisjon som like gjerne kunne ha gått vel hjem i Kleive og Reiersuds episke katalog. Mektig. Til slutt fremføres sistesporet fra plata ”Credits” – som en slags total sum av konserten i sin helhet - et eksplosivt fyrverkeri, symfonisk og massivt.

Takk og atter takk Ola Kvernberg & kompani for en fantastisk musikalsk reise!

Les vårt intervju med Kvernberg