Foto: Hanna Fauske


Fredag natt lå det allerede en viss stemning over Lille Sal i Olavshallen, det var røykelse i rommet og scenen var så vidt lyssatt. Backdropet (bakteppet) til bandet er faner som kunne passet inn i en totalitær stat, og det eneste andre man kunne se på scenen var de gigantiske Hiwatt gitarforsterkerne det snart skulle komme mengder med deilig lyd ut av. Så kommer intromusikken på, den bidrar også til å sette en viss ukomfortabel og sakral stemning, deretter entrer bandet scenen.

Tidligere på kvelden var det visning av filmen Cocks and Crosses: Musikken som ikke ville dø på Cinemateket, og under introduksjonen beskrev filmens komponist, Kristoffer Lo, Årabrots Kjetil Nernes som en slags skikkelse; mystisk men samtidig umiddelbart gjenkjennbar. Årabrot har eksistert i 17 år og siden 2001 har Nernes vært denne skikkelsen i norsk musikk, som står imot strømmen av musikalske trender, og kjører sitt helt eget løp. Noe som har ført til en karriere med en imponerende liste av bragder: fra å samarbeide med prestisjetunge produsenter som Billy Anderson og Steve Albini, til å gi ut 14 album og EPer der alle har sin egen sound og karakter, samt å vinne Spellemannsprisen i 2011 for albumet Solar Anus.

Konserten på Olavshallen i Trondheim starter med tittelkuttet fra det siste albumet deres, The Gospel. Lyden som kommer fra scenen føles nærmest som en sonisk knyttneve som slår livskiten ut av deg, igjen og igjen, og dette er på ingen måte negativt. Bandet leverer en konsert av verdensklasse, der samtlige involvert presterer å gi publikum sitt absolutt ytterste. Det må nevnes at denne konstellasjonen av Årabrot er noe av det beste jeg har sett av dem de siste årene, det er thight og medlemmer som Nernes’ kone Karin Park setter sitt preg på soundet på en svært mesterlig måte. Settet består av en variasjon av sanger fra flere av deres tidligere album, samt en del fra The Gospel. Blant disse kom det et vidunderlig gjenhør med Madonna Was a Whore fra Solar Anus, og The Horns on the Devil Grow fra 2013 albumet Arabrot.

Mot slutten av konserten får bandet besøk av Kristoffer Lo og de setter i gang med en slags improvisert noise jam som er like hypnotiserende herlig som den er ubehagelig. Når konserten er ferdig trengte både skribent og fotograf noen minutter til å ta det hele inn over oss, man glemmer på en måte tid og sted under en konsert som denne, og man blir svært overrasket når man ser på klokken og innser at det har gått over 40 minutter siden det startet.

Der noen band sliter med å holde på oppmerksomheten til publikum, gjør Årabrot det motsatte, de spør ikke om du har lyst til å vie dem et øre, men trenger seg på, enten du vil det eller ikke. Den beste sammenligningen jeg kan komme på er scenen fra A Clockwork Orange der Alex blir tvunget til å se på filmklipp av diverse umenneskeligheter, øyelokkene blir holdt oppe med apparater slik at han kan ikke se vekk. Litt sånn er det å være på en Årabrotkonsert av denne kaliberen, de gjør greia si på en kompromissløs måte som fremprovoserer følelser hos publikum. Det er sånn enhver konsert med ethvert band burde være, men sjeldent er.