Foto: Per Ole Hagen
Da Aura Noir inntar Vulkan Arena er det ikke noe snakk om noe dill. Scenen er strippet ned til bare det aller mest nødvendige av monitorer og forsterkere, foruten en klappstol Aggressor tar seg en hvilelåt på halvveis ut i settet. Fra første låt er det imidlertid fusk i lyden og gitarist og trommis bruker i løpet av settet flere anledninger til å påpeke justeringer som trengs. At Aura Noir også hadde forberedt et halvtimessett, men hadde fått tildelt 45 minutter bidro også til å skape mye distraksjoner i løpet av konserten. Bandet løste imidlertid dette på en relativt bra måte og bandet oser rutine og ikke minst fremstår de overraskende joviale til å være et band som stort sett synger om aggresjon og død.
Rutinen er åpenbar og det grenser til å tidvis føles som om vi i publikum kun er fluer på veggen til en bandøving med tanke på all småpraten og hvor oppdelt og hakkete konserten blir. Ikke bare deres feil, men når de da, med unntak av trommisen, heller ikke virker særlig interessert i å være på scenen føles det hele litt tvunget. Nok om det.
For fremføringen av låtene er det lite å utsette på. Det er stort sett tight og velspilt, og når trommis Apollyon smeller til med å ta seg av vokalen i tillegg på en låt, noe han erklærer han begynte med for tre måneder siden, er det lite å utsette på det musikalske. Høydepunktet fra konserten blir den solide Destructor, og den oppmøtte fansen vil nok føle at de fikk nok valuta for pengene i løpet av konserten. Som helhet ble det dessverre vel mye fusk og surr, spesielt med tanke på at dette er karer med bagasje som tilsier et visst nivå.
