Bandet fremstår trygge, på kanten til arrogante, på scenen, og det er med unntak av noen små
hilsener i mellom låtene ingen tegn på å forsøke på noen form for interaksjon med de
fremmøtte. Vokalist Simon Dolmen Bergseth svaier heller nonchalant rundt på scenen og
fremstår som en langt mer rutinert frontmann. Fokuset er på musikken, og det låter bra.
Faktisk imponerende likt studioversjonene av låtene til tider, selv om det blir noe mer rått og
direkte i livesetting. Med tanke på den luftige og styggpene musikken Commonplace spiller er
det viktig at lyden er på plass, noe det heldigvis var denne torsdagen.

Assosiasjonene til store 70- og 80-talls helter er tydelig, men uten at Commonplace har klart å
skille seg helt ut som noe særegent. Høydepunktene på konserten blir låtene som
Deflatinghvor bandet skrur opp tempoet litt og tør å trykke mer til. Vokalen er også
mest interessant når den er beveger seg mot yttergrensene av hva den klarer.

Alt i alt faller Commonplace litt mellom to stoler hvor de på den ene siden skaper
hypnotiserende, atmosfæriske og svaifremkallende lydbilder som suger deg inn, og kontrasten
til dette, den mer direkte og kraftfulle sårbarheten med det luftige lydbilde som grunnmur. I
for store deler av konserten blir det verken det ene eller andre, men rett og slett kjedelig.
Med en større og bedre låtkatalog hvor bandet klarer å vise seg som noe eget og ikke kun et
tributeband til inspirasjonene sine vil Commonplace kunne bli et meget habilt liveband å følge
med videre.