Foto: Per-Otto Oppi Christiansen


Gary Numan er på ingen måte en nostalgi-artist når han opptrer i et stappfullt Parkteateret. Selv om mange av låtene er eldre av dato, er de nøysomt oppdatert for å passe inn i Numans moderne lydbilde. Hitene Cars og Are Friends Electric? låter fantastisk og går sømløst sammen med de nyere låtene som blir spilt. Dermed holder Numan seg like aktuell som alltid.

Med seg på scenen har Numan med seg fire musikere. Gitarist og bassist er fulle av energi og spretter rundt på den lille scenen. Det er storslått og tungt. Samspillet mellom synth og gitar gir det hele et rått og rocka sound, bass og trommer går dypt og de gamle synthlydene ligger tidvis under som herlige detaljer. Et problem er at Numans stemme ofte drukner i miksen, som om noen hadde glemt å skru opp volumet på mikrofonen hans.

Musikken har en trancsendental effekt som gjør det lett å drømme seg bort til den verdenen Gary Numan bor i. Helt til man våkner av at «den evige øl-henteren» skal forbi, enda en gang. Men det går bra, for det er et flott lysshow å se på. Det er ikke alltid like lett å se hva som skjer på scenen, men Numan, som fyller 60 denne uka, er nesten aldri i ro og han har arm-gestikuleringer som hadde gjort selv Aurora Aksnes sjalu. Hele showet og musikken er så godt gjennomført at til og med noen uten noe kjennskap til Gary Numan vil kunne gå inn på Parkteatret og bli fengslet av han.

Om det sitter noen bookingsjefer som enda mangler headliner til festivalen sin, kan dere med trygghet booke Gary Numan.