Med tanke på The Black Crowes' popularitet, var det overraskende få som kom for å se bandet til vokalisten. Men aldersspredningen var stor. Bakerst på scenen hang et digert, alternativt amerikansk flagg, og røkelsesduft fylte lokalet. For dette er et band med røtter i hippietida og særlig The Grateful Dead. Lange låter med lange soloer, framført av fem dyktige musikere iført enkle klær, skjegg og langt hår.

Chris Robinson (51) sang meget bra og spilte gitar, men overlot de fleste soloene til Neal Casal, som selv har utgitt mange kritikerroste soloplater. Men jeg syns at soloene hans ble for monotone og lite fantasifulle. Han kan ikke måle seg med forbildet Jerry Garcia (og mangler også litt pondus!). Adam MacDougall var med i Black Crowes' siste seks år og utbroderte konsertens lydbilde med sitt eminente spill på elpiano, minimoog, klavinett og orgel. Men Robinson glemte å kommunisere med publikum. Han sa ikke engang hva musikerne het. Bare noe sånt som "vi tar en kort pause" etter bare en drøy times spill. Hvorfor dele opp konserten i to sett? De spilte jo ikke mer enn to og en halv time til sammen.



Uansett var det mye strålende musikk å høre fra scenen. De begynte med en av kveldens seks coverlåter, Let's Go, Let's Go, Let's Go, som var en stor hit i 1960 for r&b-artisten Hank Ballard & The Midnighters. Fra samme år fikk vi bluesgiganten Junior Wells' Little By Little, komplett med Robinsons munnspillsolo. Mellom disse kom originallåter som den 12 minutter lange Vibration & Light Suite og den løsslupne Blue Star Woman. Jeg likte også godt den splitter nye og fengende låta Venus In Chrome.

Det første settets høydepunkt kom helt til slutt: en funky, lang og morsom versjon av rockabillylåta Boppin' The Blues av Carl Perkins. Den og slidegitarsoloen fikk entusiastisk respons. Men så gikk Chris Robinson Brotherhood av scenen! Dermed måtte de bygge opp stemningen igjen etter en totalt unødvendig pause på 20 minutter.



Heldigvis var første låt i 2. sett en sterk versjon av The Rolling Stones' Loving Cup (hentet fra Exile on Main St.). Jeg digget også Tomorrow Blues og gladlåta Little Lizzie Mae, som gled over i Can You Hear Me. Da sprutet det virkelig spilleglede av bandet. Behold The Seer ble dratt veldig langt ut, og nå syntes jeg at Casal begynte å gjenta seg selv i soloene. De avsluttet settet med ei Black Crowes-låt anno 2009: I Ain't Hiding.

Eneste ekstranummer var Bertha av Grateful Dead - bandet som Chris Robinson Brotherhood er mest inspirert av, etterfulgt av Little Feat og sørstatsrockband. Det ble en konsert med mye jamming og soloer, og for mange coverlåter. Jeg tror publikum heller ville ha hørt flere originallåter fra de seks albumene som bandet har utgitt på bare fem år.

Foto: Terje Dokken