Foto: Julia Naglestad

Alt stemte for Jonathan Wilson på hans 4. norgeskonsert: Glimrende gitarsoloer, sterk vokal, tight backingband, flott konsertlyd og projiseringer på bakteppet som akkompagnerte hver eneste låt.

Forrige konsert her var solo og hovedsakelig akustisk, på Rockefeller i 2016. Da spilte han en ny sang, Rare Birds, som skulle vise seg å bli tittelsang på hans en måned gamle, kritikerroste album. Han spilte faktisk hele Rare Birds, samt tre låter til, i hovedsettet.

43-åringen som vokste opp i Nord-Carolina og nå bor i Los Angeles, fikk et gjennombrudd med Gentle Spirit i 2011. Også oppfølgeren Fanfare (2013) bød på folk og poprock som var inspirert av Laurel Canyons hippiemiljø på 70-tallet. Men årets ferske plate er et brudd med det lydbildet. Her er det mer variasjon og mer synth - noen låter er poppete, andre er influert av progrock eller Pink Floyd. Som gitarist er Wilson så god at han får David Gilmours rolle på Roger Waters' turné i år. Dessuten har han produsert artister som Father John Misty, Conor Oberst, Roy Harper og Dawes.



Jonathan sa ikke mye til det mannsdominerte publikumet på et utsolgt Parkteatret. Han lot musikken snakke for seg, med litt hjelp fra projiseringene på teppet bakerst på scenen. Der så vi spennende, vakre animasjoner som ga næring til fantasien. Åpningslåta Trafalgar Square bød for eksempel på et psykedelisk lysshow og mye herlig fuzzgitar. Mens han spilte den melankolske powerpopballaden Me på elpianoet, så vi først coveret fra det nye albumet, og så begynte figurene å bevege seg. Og under den sju minutter lange singlen Over The Midnight var det sci-fi-inspirerte bilder.

Den stemningsfulle Living With Myself ble spilt på akustisk gitar med bottleneck. 2011-klassikeren Desert Raven ble framført med projiseringer på bakteppet av ei sol, kaktuser og en buktende slange.

Dear Friend fra 2013 bød på mange temposkifter, en lang solo og avansert, jazzpreget trommespill. Den var blant konsertens største høydepunkter sammen med Rare Birds og den nye singlen There's A Light. Til slutt kom 49 Hairflips, som gled over 2011-låta Valley of the Silver Moon. Denne versjonen var støyende, 70-tallsinspirert rock der Wilsons lange gitarsolo minnet mye om Neil Young på Southern Man.

Det er sjelden Jonathan Wilson spiller mer enn ett ekstranummer. Men Oslo fikk to: Først en akustisk, solo Gentle Spirit,Angel med fullt band, forsterket med oppvarmeren Gambles på kassegitar og koring (Gambles holdt en av de rareste og morsomste oppvarmingskonserter jeg har sett). Angel er fra Fleetwood Macs 1974-album Heroes Are Hard To Find, med Bob Welch som vokalist og låtskriver. Og for en herlig groove bandet lagde på denne bølgende låta der lydbildet kunne sammenlignes med Crosby, Stills, Nash & Young ca 1970.

Etterpå var alle enige om at dette hadde vært en fantastisk konsert!