Foto: Øivind Svendsen



Rolig start

Etter et oppvarmingsband som var i overkant mye frijazz, hadde jeg trukket mot en av barene på Rockefeller. Godspeed You! Black Emperor har en så rolig start at jeg ikke får med meg at de er på scenen før etter et par minutter. Det tar ikke så mange minuttene før bandet har bygget opp låten til et voldsomt crescendo. For de litt spesielt interesserte, er det til og med dansbart. Det er i hvert fall nok rytmer med to trommiser. På sitt voldsomste angriper Godspeed tilskuerne med et gitarøs fra tre gitarister, mens i oppbygningen av låtene er det strykerne som er i forsetet. Strykere er nesten like fremtredende her som hos broderbandet A Silver Mt Zion.

Monotont, men dynamisk

Selv om musikken til Godpeed You! Black Emperor er melodiøs, blir de lange låtene, som nesten runder halvtimen på det meste, relativt monotone. Det er likevel alltid så mye krydder i låtene at det ikke blir kjedelig å høre på. Litt støy her og en stryker der, et gitarriff som avløses av noe som høres ut som pauker. Det står ikke på variasjoner i instrumenteringen. Det er dog til tider vanskelig å kjenne igjen låtene fordi de er lange og instruntale, og de fleste er bygd opp på samme måte. Låtene starter rolig, bygger seg opp mot er klimaks, for så å bygges ned igjen. På de lengste låtene er det flere klimaks, som ofte voldsomme crescendo. Det er mye dynamikk i hver låt. Post-rockerne hang seg heldigvis ikke på loudness-krigen.

Gjennomført uttrykk

Monotonien går igjen i lysene. Alle lysene er faste og har samme sepia-liknende farge. En prosjektor med delvis levende bilder i jordfarger gjør likevel at noe skjer også visuelt sett. Bildene fra prosjektoren står godt i stil med musikken. Det er spesielt virkningsfullt på kveldens beste låt og nest sist i konserten. Blaise Bailey Finnegan III starter med at vi over musikken hører et intervju med en sint mann som hater myndighetene mens vi ser bilder fra et opprør. Omtrent midt i låta spiller de et av de lekreste gitarriff jeg har hørt, men som mye annet godt, varer det altfor kort. Låta avsluttes med enda en sint mann som prater over musikken. Denne gang en våpengal tulling. Kanadierne klarer dermed kunststykket å gjøre intrumental musikk politisk.

Et dårlig inntrykk av oppvarmingsartisten under egen konsert retter seg når hun, Rebekka Bakken, blir med på en av låtene til Godspeed You! Black Emperor. Saksofonisten tilfører bandet et mer jazza lydbildet, noe i retning Bendik Hofseth. Det funker godt som et avbrekk i monotonien som ellers preger konserten

Post-rockerne gjør et god konsert, men jeg har alltid synes de er litt for langdryge på plate. Det bærer også konserten preg av, selv om jeg synes det fungerer best live.