Foto: Terje Dokken

Annonsert for 15 måneder siden, sto endelig Oslo på planen i det Metallica er på oppløpssiden av sin nærmere halvannet år lange turné i forbindelse med Hardwired...To Self-Destruct som kom i butikkene i november 2016.

Og der andre band starter friskt med nye låter i starten av en turné, for så å gå over i en helaften med nostalgi - har faktisk Metallica gjort det motsatte. I det et lite knippe datoer står igjen av denne delen av turnéen, serverer de hele syv låter fra det aktuelle albumet. Noe annet har de ikke vært i nærheten av siden The Black Album tilbake i 1991-93.

I Telenor Arena gikk lyset kl. 20.45, og vi fikk den velkjente "The Good, The Bad And The Ugly"-introen før Hardwired-introen kunne høres klart og tydelig i den utskjelte arenaen. Så var vi over i levende musikk samtidig som hele lydbildet imploderte i et drønn av udefinerbar grøt. Hardwired var et eneste stort kaos, før et av albumets beste spor Atlas, Rise led nesten samme meningsløse skjebne.



Der og da så (og ikke minst hørtes) det mørkt ut for våre fire gamle venner, men det tok seg noe opp etter hvert - men det ble aldri bra nok i denne forferdelig stusslige arenaen vår som skal huse de største innendørsproduksjonene som kommer til oss.

Musikalsk ble de to neste timene en reise mellom nåtid og fjern fortid. For foruten de syv nye låtene, hadde Metallica plukket smart fra sine fem første album. Med det utgangspunktet var det ikke en eneste låt å høre fra det 25 år lange spranget fra The Black Album til Hardwired...To Self-Destruct.

Det gjorde ikke noe, så lenge vi fikk headbange nostalgisk til tidlige perler som Seek & Destroy og overraskelsen Motorbreath fra 35 år gamle Kill 'Em All til Creeping Death og For Whom The Bell Tolls fra oppfølgeren Ride The Lightning. Når også Welcome Home (Sanitarium) og avslutningsvis Master Of Puppets meldte seg på retrofesten var blodfansens 35 år gamle historie sammen med bandet fullkommen.

Av de nye låtene fungerte Now That We're Dead (selv om de kunne droppet tromme-sekvensen i midten) og Moth Into Flame godt. Sistnevnte med lysende små droner som kom opp fra gulvet og svevde mellom bandet og scenetaket som på sin side var fullt av ledskjermer formet som små bokser som de senket opp og ned.

Elefanten i rommet har imidlertid i en årrekke vært trommeslager Lars Ulrich, og så langt i sin karriere har Metallica nesten gjort samspillets uryddighet til et helt eget sound, ikke ulikt hva skranglebandet The Rolling Stones har gjort. Ulrich har sin helt egen puls blandet med begrenset teknikk, og Hetfield er limtuben med sin presise rytmegitar for at det ikke skal ramle sammen.



Det gjør det likevel her og der, spesielt på den programforpliktende One der midtpartiet bevegde seg ut i et eneste stort kaos i det Ulrich ikke fikk beina med seg.

Etter nærmere 2 timer og 15 minutter er likevel 25.000 publikummere mer happy med bandet og konserten enn stedet konserten ble avholdt på, alle køer og trafikale utfordringer et sånt arrangement også lider under.

Men for bandet sin del er Hetfield (54), Ulrich (54), Hammett (55) og Trujillo (53) langt i fra ferdige med sin ferd som startet i Los Angeles og San Fransisco i 1981. Hardwired-albumet er også det beste albumet de har gitt ut på nærmere 30 år, og selv om alderen tynger etter hvert er en lang forestilling som dette med 18 låter i bagasjen en imponerende meny fra et snart 40 år gammelt band.

Slayer er i ferd med å ta farvel, og senere vil andre komme. Hvor i rekka Metallica kaster inn håndkleet er uvisst, men gårsdagens konsert i Telenor Arena var en indikasjon på at det ikke skjer med det aller første.