Foto: Marius Dale

Det begynner å bli noen år siden The Low Frequency in Stereo leverte et av Norgeshistoriens mest helstøpte album. Futuro så dagens lys i 2009, og nærmer seg altså 10-års jubileum. Bandet selv nærmer seg 20 år, hvor de siste par årene har vært rolige, og hvor fokuset hos medlemmene har vært hos andre prosjekter. Hele katalogen, og spesielt Futuro står dog like sterkt i dag, og da er det deilig å se at bandet også fortsatt kan levere live.

The Low Frequency in Stereo bygger sin sound rundt tunge og ekstremt drivende bassmelodier, helt nydelige gitarriff, drømmende synther og vokal som, når den først er til stede, sidestilles med de øvrige instrumentene i låtene. Det vi får servert på Blå denne fredagskvelden er en særdeles flott og velspilt affære, med flotte melodier og store klimakser fra hele katalogen. Låtene er ikke nødvendigvis kjempelange i utgangspunktet, men fundamentene de er bygget på er enormt solide, så når bandet drar dem ut og jammer og har det fett, smitter det godt over på publikum. Det føles til tider litt improvisert, noe som bidrar til å gi liv til settet og å holde det friskt og interessant hele veien gjennom.

Konserten åpnes med Turnpike og Texas Fox som også er åpningssporene på nevnte Futuro. Lista legges høyt, og en minnes tidlig på at katalogen det plukkes fra er enormt imponerende. Vi får videre servert låter fra samtlige fem utgivelser, og til og med smakebiter av ny musikk. Setlisten er godt skrudd sammen, men det kunne nok vært gjort noen grep for å få låtene til å gli litt bedre inn i hverandre og sørget for en litt mer helhetlig konsert. En kan også nevne at noen ytterst få låter og partier, kanskje spesielt White Echo fra deres sistealbum Pop Obskura, blir litt omstendelige og på grensen til kjedelige i et ellers svært livlig sett.

Det er rett og slett best når volumknappen er skrudd opp, og låtenes oppbygging treffer klimaks. Når perlene Man Don’t Walk og Jimmy Legs følger på, groover det noe helt sinnsykt, og det er umulig å stå stille når Hanne Andersens vokal settes mer i sentrum og hun roper ut tekstlinjene. Det låter rett og slett fantastisk hele kvelden, for lyden er helt ypperlig skrudd sammen, og bandet er enormt tight. Det er tydelig at vi har med veteraner å gjøre – dette er ikke et band som spiller ofte sammen lenger, men det merkes at de aktive dagene fortsatt sitter igjen.

The Low Frequency in Stereo går ut med en fade out som ikke gjøres bedre på plate, og punktumet får en til å ønske seg mer. Bandet nærmer seg 20 år. La oss håpe de kan holde det gående i 20 år til.