Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Dette var andre gang jeg bivånet nye Gong uten frontfigur Daevid Allen. Daevid måtte gi tapt for kreften i 2015. Allerede i 2009 var godeste Daevid forutseende og fikk med seg unge musikere som kunne føre GONG skuta videre. Den eneste gjenværende fra 70-tallets GONG er gitaristen Steve Hillage.

Etter en kort velkomsthilsen fra vokalisten satte de i gang med sin spacerock og hele tiden med et filmlerret i bakgrunnen som bygget godt opp til musikken fra scenen. De startet det hele ironisk nok med låta ”You can`t kill me”. Som nok henspeiler til bandet som fortsatt lever. I sin lett spacede og progressive rock er de også innom jazzelementer og kan til tider ligne litt på Hawkwind. De har med seg 3 gitarister,saxofonist/keybord og trommer.

Først etter over en halvtimes tett drivende psykedelisk rock kom Steve Hillage på scenen og markerte seg med sitt gitarspill. Jeg var så heldig og fikk med meg Gong da de spilte på Rockefeller med Daevid som vokalist og spilloppmaker. Jeg husker alle de fargerike hattene han brukte og historiene han fortalte. Nå var alt dette borte. I stedet var all vekt lagt til musikken som var drivende og tett spilt med noen solide saxofonsoloer innimellom. Bandet har blitt mer tight og hardere etter ungdommens inntreden i bandet. Det typiske med Gongs musikk er lange låter som bygger seg opp til et maximum, som en lang orgasmisk symphoni. Et nesten fullsatt Cosmopolite koste seg med det som opprinnelig var et hippieband fra 70-tallet. Hvor vi på lerretet i bakgrunnen fikk overvære alt fra flygende tepotter og buddafigurer til fargerike symboler. Dette i tillegg til musikken, setter oss nesten i en musikalsk trance.

Etter ett ekstranummer og 2 timer er det hele over, hvor det har spilt både nye og gamle låter fra sitt mangfoldige reportoar. Jeg vil særlig fremheve gitaristen og vokalisten Kavus Torabi som en god arvtager for å føre Gongs musikk videre for nye generasjoner. Godt å se at bandet er høyst oppegående, samtidig med at de gir ut ny musikk.