Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
MegadethI sitt tredje Dystopia-besøk på like mange år, har Megadeth gått fra å headline Tons Of Rock (2016), til å headline å selge ut Sentrum Scene (2017) og til å ende opp som Judas Priest sitt oppvarmingsband. Ingen uvant posisjon sådann, da Megadeth varmet opp for Priest i statene på Painkiller-turneen i 1990.
Til Oslo hadde Dave Mustaine og co. med seg ni låter fra katalogen, og fikk 45 minutter til rådighet før Judas Priest skulle ta over Oslo-publikummet denne dagen. Det var ingen overraskelser i setlisten sånn sett, da den som vanlig var tungt inne i Rust In Peace-epoken med åpningslåten Hangar 18, samt favorittene Take No Prisoners, Tornado Of Souls før Holy Wars avsluttet det hele etter tre kvarter. Da hadde vi også vært innom standardlåtene Symphony Of Destruction og Peace Sells, samt et par spor fra det fremdeles nyeste albumet Dystopia.
Lyden var grumsete i starten, og i løpet av 45 minutter klarte heller ikke Dave Mustaines svært begrensede stemme å trenge seg gjennom gitarveggen. Men med to hissige gitarer og et særdeles stødig komp, er en konsert med Megadeth aldri feil – selv om vokalen aldri har vært bra fra den kanten.
(7/10)
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Judas Priest
Problemene har tårnet seg litt opp for Judas Priest de siste årene. For der Iron Maiden har snart 20 svært suksessfulle år på baken etter gjenforeningen i ‘99, har Judas Priest hatt en mer humpete karriere siden Rob Halford inntok frontposisjon igjen i 2004.
I 2008 kom det utskjelte albumet Nostradamus, og i 2011 tenkte de like godt å ta kvelden som band da de la ut på avskjedsturneen Epitaph – da uten originalgitarist K.K. Downing som mistenkelig nok pensjonerte seg rett i forkant. En manøver som luktet internt grums lang vei.
Epitaph-runden ble imidlertid en seiersrunde, mye takket være K.K. Downings erstatter og energipille Richie Faulkner (for øvrig født samme året som British Steel kom ut, i 1980). Det ledet igjen til et nytt, og for øvrig meget godkjent, album i 2004 – Redeemer Of Souls.
Og selv om de nærmer seg 70-årene med stormskritt, gledet vi oss også til enda et nytt album fra Priest-leiren i det Firepower-slippdatoen nærmet seg. Men da hadde Priest triste nyheter å komme med nok en gang – og denne gang gjaldt det Glenn Tipton som har lagt turnélivet bak seg grunnet Parkinsons som han visstnok har slitt med de 10 siste årene.
At Judas Priest har turet gjennom USA med stor suksess denne vinteren og våren er likevel takket være nok et glimrende album. Firepower er kanskje årets hardrockalbum av den mer tradisjonelle sorten, og rapportene så langt på Firepower-turnéen har også vært gode, med produsent Andy Sneap også i gitarrollen som Glenn Tipton.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Det har fungert greit, selv om Sneap nok er mer en studionerd enn en arena-rockestjerne. Der tar imidlertid Richie Faulkner igjen alt det Sneap ikke har. Kanskje den tøffeste gitaristen i denne delen av rockebransjen de siste årene.
I Oslo datt sceneteppet ned kl. 21.00 foran 5-6.000 publikummere som fikk Firepower rett i fleisen. Så startet den spennende reisen bakover i katalogen for Rob Halford og co. Og her var det mye godt i vente. Grinder ble andre låt ut, før legendene fra Birmingham serverte den ene godbiten etter den andre - Sinner, The Ripper, Bloodstone og til og med 40 år gamle Saints In Hell fra Stained Class. For øvrig en låt som Rob Halfords falsetto klarer utmerket fremdeles.
For et publikum som har samtlige Priest-skiver fra 70- og 80-tallet på «heavy rotation» fremdeles, ble det en praktaften. Defenders Of The Faith fra 1984 ble godt representert, og herfra fikk vi balladen Night Comes Down som ikke har blitt spilt siden året plata kom ut. Fra samme skive kom også en av de mest hissige låtene de var bort i på 80-tallet, åpningslåta Freewheel Burning.
Halford var høyt og lavt, men avslørte at han mangler mistet mye i midten av sitt vokaleie. Refrengene på Turbo Lover og nevnte Freewheel Burning ligger nok midt i brekket hans, og der måtte publikum til for å få refrengene i havn. Men da Painkiller kom som siste låt i hovedsettet, var 66-åringen Halford i taket med vokalen der han skal være, 45 år etter han ble med i bandet for første gang.
Halvannen time var gått, og bandet var gått av scenen mens vi kun talte to Firepower-låter. Skulle de virkelig starte ekstranummersettet med en ny låt? De fleste ventet nok på Hellion/Electric Eye, men da Guardians kom over anlegget og gikk over i den beste låta på Firepower; Rising From Ruins, var kombinasjonen av gammelt og nytt optimal gjennom en imponerende og 19 låter lang forestilling fra de gamle heltene.
Etter Metal Gods, Breaking The Law og Living After Midnight sto det The Priest Will Be Back på storskjermen i det de godt aldrende menn gikk av scenen for siste gang. Akkurat det skulle ikke forundre meg det grann.
