For første gang på syv år var de amerikanske emo-favorittene i Jimmy Eat World endelig tilbake på norsk jord. Siden sist har de produsert to album, og en håndfull singler. Mottakelsen har vært jevnt over god, men med en så stor katalog å plukke fra, ligger utfordringen i å sette sammen en god set list. Konserten var lang og til tider ganske kjedelig, men Jimmy Eat World triumferte til slutt.

Deres siste fullengder Integrity Blues er på ingen måte Jimmy Eat Worlds sterkeste utgivelse, og når de åpner med Sure and Certain fra nevnte album, er det ikke noe særlig fyrverkeri å spore. Det er hyggelig, lettbeint og jovialt, og det er godt å se at frontmann Jim Adkins, etter så mange år, fortsatt ser ut til å genuint kose seg på scenen. Men i starten stopper det også der. Først når vi får servert klassikeren Futures begynner det virkelig å løsne blant publikum, og det som i starten bare var hyggelig og lettbeint er nå også riktig så gøy.

Som nevnt har Jimmy Eat World en stor katalog å ta av, dog er kvaliteten litt ymse. Konserten går fra det helt brilliante til det forglemmelige på et par minutter. I det ene øyeblikket får vi servert Pain, en nydelig og allsangvennlig låt med et av deres sterkeste refrenger, før deres progflørt i Pass The Baby bryter opp og får oss tilbake på jorda. Og sånn fortsetter det. Når lyden i tillegg er litt flat, og de store musikalske klimaksene ikke er så kraftfulle som en skulle ønske, er det vanskelig å la seg rive med. I en stund.

For dette er et langt set, og de klokker inn nesten to timer før det er over. Og rutinerte som de er spares det beste til slutt. Nydelige 23 leder fint inn i deres sterkeste gitarriff i Bleed American, og med et publikum som nå virkelig er i gang, får vi servert en kruttsterk encore. Trioen A Praise Chorus, Sweetness og den tidløse klassikeren The Middle fra albumet Bleed American setter fyr på de fremmøte. Underveis var kun en håndfull i publikum ordentlig engasjerte, men nå rister hele lokalet. Det er ekstremt forløsende, og utrolig deilig at en får en ordentlig opptur etter et langt og litt omstendelig sett.

Til syvende og sist er det vanskelig å ikke være en ukuelig optimist etter en kveld med papparockerne fra Arizona. Veien var lang, men når vi kom frem var gleden ubetalelig.