Få orgasme eller velge å ta til tårene?

Foto: Hogne Bø Pettersen

Det var da vokalist Jon Anderson tok sats og ga alt han hadde i sluttsatsen av Heart of the Sunrise at nakkehårene stod ut like stivt som piggene til medlemmene av Facebook-gruppen «Ja til bilen i Oslo» når noen nevner Lan Marie Nguyen Berg.

Jeg hadde frysninger nedover ryggen. Ok, han bak meg hadde med et uhell helt isbitene fra glasset sitt i nakken min, men det var smeltet og blitt varmt for lenge siden, så dette var musikkens skyld!

Scenen var badet i flombelysning, og jeg så at et stappfullt Sentrum Scene i Oslo der og da opplevde det samme som meg. «Love comes to you and you follooooooooow» sang Anderson, og det gikk opp for meg at i dette øyeblikket kom det enten til å gå for meg, eller så måtte jeg ta til tårene. Jeg valgte det siste…

Men hvilket Yes var det som stod på scenen denne kvelden? Bare for å ha det sagt: Jeg skal ikke en gang begynne å forklare de uinnvidde om Yes’ brokete historie når det kommer til hvem som til enhver tid er medlem og ikke. Det er komplisert. Seriøst komplisert! Bare ta mitt ord for det, ok?

Kort fortalt er det så komplisert at det for tiden er to utgaver av Yes som turnerer og feirer bandets 50-årsjubileum. Jeg så det andre Yes i påsken under bursdagsfeiring på London Palladium. Det bandet har ingen originalmedlemmer igjen etter at bassist Chris Squire døde. Det er likevel de som har rettighetene til den berømte Yes-logoen.

Bandet som spilte på Sentrum Scene denne torsdagskvelden var derimot et Yes med grunnlegger, og stemmen som alle forbinder med Yes, vokalist Jon Anderson. Sammen med seg har han fått gitarist Trevor Rabin som kom inn i bandet i 1983 og ga dem comeback-hiten Owner of a Lonely Heart. De har også fått med keyboardist Rick Wakeman, som har vært inn og ut av Yes så mange ganger at jeg slapp opp for fingre da jeg skulle telle. Men si «keyboardist» og «Yes», og de fleste vil si «Rick Wakeman.» Fyren har også hatt en solokarriere hvor han har solgt mer enn Yes noensinne har gjort.

Sist jeg så Yes i Norge var det en katastrofe av uante dimensjoner. Men når Wakeman og Anderson står på plakaten er det tydelig at norske fans ville gi denne utgaven av bandet en sjanse likevel. Det var også hyggelig mange unge å se, selv om jeg med mine 45 år nok lå under snittalderen.

Men det gjorde ikke noe, for bandet ble tatt imot av et hengivent publikum, som åpnet armene videre enn en sunnmøring som blir fortalt at han skal få betaling i kontanter. Og det er lenge siden jeg har sett så mange folk på Sentrum.

Konserten skjøt i gang med instrumentalen Cinema fra 90125 før vi hoppet inn i Hold On fra samme plate. Deretter var det rett tilbake til 70-tallet for å få South Side of the Sky, en låt Yes aldri spilte live i gamle dager. Vi holdt oss på 70-tallet med en av Yes mest berømte låter I’ve Seen All Good People («For the good people of Oslo,» som Jon sa).

Og slikk gikk det slag i slag. Vi var på 70-tallet (And You and I, Perpetual Change, Heart of the Sunrise og Awaken), med noen småturer til 80-tallet (Changes, Rhythm of Love og Owner of a Lonely Heart). Ved en anledning var vi til og med i 1994 og innom albumet Talk med I am Waiting.

Wakeman stod som han alltid gjør, i fotsid kappe, med glitter (man slipper unna med sånn når man er Rick Wakeman) og lot fingrene trille over tangentene som om de var laget av luft. Riktignok har ingen av de hyppig nevnte slankekurene han tweeter om hjulpet tilsynelatende godt, men du verden som han spilte. Ikke helt opp til gamle høyder, men musikklæreren min fra ungdomsskolen ville nok gitt Meget +. Minst.

Og så har vi Jon Anderson da. Mannen som av den originale trommisen Bill Bruford ble sammenlignet med noen til høyre for Hitler når det gjaldt dette å behandle bandmedlemmer…

Fyren er 73 år, og selv om stemmen ikke er like klar og ren som den en gang var, er det nok mange andre aldrende rockere som sitter og gnisser tenner av misunnelse når de hører hva Jon klarer med sin lyse, lyse tenorstemme.

Rabin er noen år yngre enn Anderson og Wakeman, men har tydeligvis vært innom både plastisk kirurgi og fått seg kunstig hår, for han så ut som en mellomting mellom Michael Jackson og Little Richard. Han er uansett en gudsbenådet gitarist, og jeg hadde ingenting imot en del av omarrangeringene han gjorde på 70-tallsmaterialet.

Trommis Lou Molino III trakterte pauker og trommer på utmerket vis. Bassør Iain Hornal fikk behørig lekt seg i Heart of the Sunrise, hvor hele åpningsriffet har bassen i sentrum, men for et band som ble startet av en så genial bassør som Chris Squire er det skuffende at bassen ellers er gjemt langt ned i miksen.
Konserten var også bare litt over to timer, alt for kort for en Yes-konsert.

Men alt dette blir bare småpirk når man blir servert magi som Awaken, hvor harpe, kirkeorgel og Jons kosmiske tekster gjorde at man lurte på om man hadde inntatt andre remedier enn kun øl denne kvelden. Versjonen de gjorde av storhiten Owner of a Lonely Heart var også fantastisk, med en utrolig jamsession, inkludert keytar, etter at man var ferdig med de kommersielle delene av låten.

Og da det hele ble rundet av med en gnistrende versjon av Roundabout var det bare å danse (i hvert fall så nært som enkelte giktbefengte kropper kommer dans) ut i sommervarme Oslo og vite at man hadde «seeen all good people.»

Kom snart tilbake, Yes featuring ARW. I am waiting. I am ready!