Foto: Sadan Ekdemir

Med sine nihilistiske og lettere narsissistiske trekk, kan det være vanskelig å få et godt grep rundt Josh Tillmans alter ego, som glir stilfullt over scenegulvet de 90 minuttene konserten varer. Samtidig er det ingen mangel på humor å spore, og han ser umåtelig komfortabel og kul ut på scenen. Det fremstår nesten litt for påtatt, men akkompagnert av en flott stemme, samt et svært velspilt band, så blir man raskt dratt inn i Father John Mistys smått absurde univers.

Konserten beveger seg jevnt mellom samtlige utgivelser, og åpner med Nancy From Now On fra hans første album Fear Fun etter en brennhet saxofon-intro. I starten er lysene så dempet at en kun ser silhuetten av hovedpersonen, og lyskasterne som er satt på scenegulvet brukes fornuftig og ganske sparsommelig konserten gjennom. Når volumet først skrus opp, maksimeres effekten av lyskasterne, og bidrar til at det hele veien ser like bra ut, om ikke bedre enn det låter.



Det er ikke til å stikke under en stol at mange av låtene og melodiene til Father John Misty er svært enkle, men fellesnevneren er at det hele heves betraktelig av hans morsomme og enormt smarte tekster. Når lydmiksen så til tider drukner ut disse tekstene, mister låtene en stor del av seg selv. Noen låter skiller seg likevel ut, og står sterkt med eller uten det lyriske elementet, som åpningssporet fra sisteplata Hangout at the Gallows, den mer bråkete Hollywood Forever Cemetery Sings, samt nydelige I Love You, Honeybear. Også når antallet personer på scenen kuttes ned og Josh Tillman kun akkompagneres av piano under Bored in the USA skinner kveldens midtpunkt som den stjerna han er.

Samtidig blir det hele litt vel asosialt, og jeg tror neppe vi var vitne til Father John Misty i sin beste form. Han er kul, ja, men det blir litt for omstendelig til tider, og jeg savner litt mer artisteri fra scenen. Mange av låtene hans er rett og slett litt for streite, og det skinner gjennom denne kvelden, men vi får servert noen svært solide øyeblikk som er med å heve helheten betraktelig så det er aldri blir dårlig eller kjedelig. Det er også svært stilig når det flørtes med støyelementer, spesielt når scenen nærmest eksploderer under kveldens siste låt Holy Shit.

Father John Misty leverer en stilren og god konsert, men man sitter igjen med en følelse av at en kan forvente enda litt mer.