Med seg på scena hadde gutta fra Byron Bay, Australia med seg Thy Art Is Murder (AUS) og Knocked Loose (US). Særlig Thy Art Is Murder gjorde en enorm jobb med oppvarmingen av et ganske så fullsatt Rockefeller med et cover av Rammsteins Du Hast. Vokalist CJ MacMahon kom også med en ode til damer som liker metal. Denne dama som liker metal, hører, og setter pris på sentimentet.

Metalcorefansen oppfører seg på konsert, slik de fleste gjorde før smarttelefonen kom og ødela stemningen. Allerede under oppvarmingen hoppes det opp og ned og crowdsurfes det, og innen vi har kommet til den noe sære, men effektive ventemusikken til Parkway Drive er det full allsang. Bandet har en tradisjon med å spille hits fra åtti og nittitallet under lydsjekken, og det er en effektiv humørbooster, særlig når de er noen minutter på overtid å synge med til Bryan Addams Heaven. Men, så klaffer det, og de kommer på scenen, der de åpner med Wishing Well fra den helt nye plata Reverence. De følger opp med enda et nytt spor, Prey før vokalist Winston McCalls hese, sinte brøling virkelig kommer til sin rett på Carrion fra plata Horizons. At Parkway Drive har en godt etablert fanbase i Norge kommer tydelig frem under publikumsfrieriet Vice Grip der gutta på scena gliser og bakken gynger under vekten av hundrevis av konsertgjester som hopper opp og ned. Dette er rått!

Parkway Drive er en sånn konsert du husker lenge etter den er ferdig. Ikke bare fordi svetten gjør at klærne klistrer seg til kroppen når du er ferdig med å hoppe og sprette til ekstranummerne, men fordi det er så innmari kjemi mellom de på scenen og hele leveransen er så sømløs og underholdende som bare skikkelig core kan være. Mye av dette er gitarist Jeff Lings fortjeneste. Han virker tidvis litt slakk og ikke helt med, men så våkner han, flørter skamløst med publikum, danser riverdance... hele fyren kan arkiveres under kategorien "kan ikke beskrives, må oppleves".

Det eneste svake sporet på setlista er muligens ferske Absolute Power. Den høres litt for mye ut som Rage Against The Machines Calm like a bomb til å fenge undertegnede, men for all del, det sparker fra likevel. De runder av med allsang til Wild Eyes fra plata Atlas før gutta går av og på igjen for å dra ekstranummerne fra Ire: Crushed og Bottom Feeder. Konserten kunne for publikums del sikkert vart i to timer til, men gutta er jet lagged, noe Winston nevner flere ganger i løpet av konserten. Uansett, full uttelling og fingrene krysset for at det ikke tar tre år til før de spiller i Norge igjen.

- Wikipedia
Hjemmeside
Facebook
Twitter