Foto: Per Arne Larsen


Shame består av fem menn/gutter som alle er tidlig i 20-årene. De utviser et herlig ungdommelig pågangsmot på scenen. Bandets innstilling til det å spille live ligger så langt fra shoegazing - i ordets bokstavelige forstand - som man kan komme. Vokalist Charlie Steen søker hele tiden å få kontakt med publikum. Han står på scenekanten og stirrer deg inn i hvitøyet mens han synger, han hopper ned fra scenen og vandrer ut blant folk og er generelt sjelden i ro.

De andre medlemmene er også energiske, først og fremst bassist Josh Finerty som raser fram og tilbake på scenen som en lynving på et topplag i Premier League. Finerty ser ut som nevøen til Hugh Laurie, og det skinner så tydelig gjennom at han og bandet mener det de driver med: And how does it feel/How does it taste/Would you rather it's real/Or would you rather it's fake? Ikke et øyeblikk mistenker vi Shame for å drive med skuespill. Det er ekte, rått og til tider upolert, men så sydende og energisk at man blir nødt til å bli revet med.

Shame smeller i gang med låten Dust on Trial, og avslutter settet med Golden Hole. Mellom disse låtene kommer de fleste av låtene fra debutplata pluss en ny låt i kjapp rekkefølge. Det er lite tid for pauser og utenomsnakk når det gjelder Shame.

Musikalsk sett trekker Shame veksler på både punk og postpunk. Debutplaten som kom ut tidligere i 2018, Songs of Praise, inneholder et pent knippe sterke og tøffe låter. Plata høstet gode kritikker stort sett over hele fjøla da den kom ut. Shame har så visst ikke tid til å hvile på laurbærene og driver omfattende turnering. De har aldri spilt så langt nord som i Tromsø før, og vokalist Steen gir på sin egen måte uttrykk for at han synes det er fint i Bukta: "Very nice place but weird! Whales, trouts and salmons everywhere».

Det er tydelig at publikummet på Bukta koser seg, trass i at værgudene har bestemt seg for å øse nedbør over oss. Velvet Underground-t-skjorta til Charlie forsvinner etter hvert, og store deler av settet opererer han i bar overkropp. På den siste låta Gold Hole får han publikum til å synge Shake me up, shake me up, og da virker det som om bandet har tilfredsstilt både de som kjente til dem fra før, og de som var nysgjerrige på hva energibombene i Shame står for.