Foto: Per Arne Larsen


En god festival bør ha et vidt spekter av artister og sjangre. Selvsagt er det først og fremst underholdning og rock’n’roll som skal stå i høysetet, men det skader heller ikke med artister som serverer tankevekkende budskap og maner til ettertanke. Moddi er definitivt en sånn artist, og det er godt å komme litt ned på jorda igjen på en lørdags formiddag.

Buktafestivalen markerer slutten på Moddi sitt Unsongs-prosjekt. Dette er den siste konserten i en omfattende turnérekke der Moddi har framført sanger som av ulike grunner har vært sensurert i sine hjemland. Det var også låter fra Unsongs som sto i sentrum denne ettermiddagen i Telegrafbukta. Han starter med to låter fra nevnte album hvor den siste er A Matter of Habit. Sangen ble forbudt i Israel fordi den var kritisk til voldsbruken blant israelske soldater. «Learning to kill is a matter of habit”, er gjennomgangstemaet i sangen. På slutten av sangen fins det heldigvis håp: “Learning to love is a natural thing/It will find a way if you just let it in”.

Så kommer den eneste låten som ikke er på Unsongs, vakre A House by the Sea som Moddi forteller at han en gang framførte på Lille Henrik, den minste scena på Buktafestivalen. Det er vakkert, og i tillegg er lyden krystallklar.

Videre følger Eli Geva, sangen som Birgitte Grimstad gjorde Moddi oppmerksom på og som ble starten på prosjektet. Vi får også høre Pussy Riots sin Punk Prayer, som Moddi ville fremføre i Tromsø for ett år siden. Den gangen ble den stoppet av russiske diplomater, men på Bukta er det heldigvis ingen som prøver å forhindre Moddi i å framføre låten.

En mann foran scenen står og roper etter Army Dreamers, og da får han den. Kate Bush skrev denne sangen i 1980. Den ble forbudt å spille på BBC under den første gulfkrigen. Moddi og bandet gjør en svært god tolkning av sangen.

The Shaman and the Thief tar oss tilbake til Norge og den norske stats behandling av samene. På plata er det Mari Boine som synger, i Telegrafbukta er det Ellen Marie Eira som gjør jobben riktig så bra. Konserten rundes av med Oh My Father, I Am Joseph, sangen som ble forbudt for blasfemi, fordi den siterte to tekstlinjer fra Koranen.

I tillegg til en tankevekkende stund, har det musikalske vært av meget høy standard. Bandet Moddi har bak seg holder høy kvalitet og passer godt til det musikalske uttrykket. I tillegg har som før nevnt lyden vært upåklagelig, og de eneste tekniske problemene som oppstår er noe trøbbel med en capo og at Moddi tråkker på gitarkabelen slik at pluggen detter ut. Så får vi håpe at slutten på Unsongs-prosjektet betyr at det snart kommer nytt material fra Pål Moddi Knutsen. Vel blåst, Moddi!