Foto: Johannes Granseth

Ni år etter at Jenny Lewis kansellerte sin da planlagte konsert på Øyafestivalen, fikk Øya-publikumet endelig oppleve den lune og gode stemningen hun har å by på. Som både skuespiller og artist har Jenny Lewis holdt det gående i en årrekke, og med låter fra både solo- og bandprosjekter i bagasjen er det et solid sett vi får servert.

Spesielt skuespillernykkene glimter frem da hun åpner med å synge inn i en telefon, satt på kanten av det som ser ut som en pult, men som selvsagt er hennes tangenter. Litt tacky kanskje, men akk så koselig. Med et lurt smil og en god utstråling så overbeviser hun i hvert fall meg. Med fem mann i bandet også, så er scenen godt fylt opp, og det låter utmerket hele veien. Spesielt åpningslåten Head Underwater setter seg rett på hjernen, og har fortsatt ikke sluppet tak hos undertegnede.

På toppen av det hele så titter også solen frem, og en får følelsen av at dette er en perfekt timet konsert. Hele rammen rundt konserten, matcher musikken, og det samme kan sies om alt fra farger til klesstil på scenen. Men der stopper det også. Koselig bikker fort over til kjedelig etter en tid, og selv om entusiasmen og rutinen vi kan se på scenen smitter over, så blir det hele litt for uinteressant, og når konserten omsider avsluttes så var det ikke noe behov for å høre mer. Selve avslutningen, hvor bandet følger hovedpersonen av scenen en etter en, til en meget flott melodi, fungerte på sin side veldig bra, og det store og hele fikk publikum servert en ytterst hyggelig og velspilt konsert. Samtidig når konserten aldri de helt store høydene, og for andre enn hennes blodfans går nok konserten inn i glemmeboken om ikke så alt for lenge.