Foto: Guro Sommer Værland

Som det første virkelig store bandet under årets Øyafestival gikk Arcade Fire på Amfiet med store forventninger knyttet til seg. Litt regn stoppet ikke publikum fra å stille opp, og med nye låter i bagasjen siden forrige Norgesbesøk lå det meste til rette for en flott konsertopplevelse.

Tittelsporet fra fjorårets utgivelse Everything Now er en utmerket åpner. Den er enormt dansbar, og selv om den er god på plate, så funker den betydelig bedre live. Det samme kan dessverre ikke sies om de øvrige sporene fra plata som fremføres, og spesielt Electric Blue og Put Your Money on Me skiller seg ut med negativt fortegn. Ikke bare er de to rimelig dølle låter, de er også alt for lange. Men utover det er det ikke mye å utsette på settet til Arcade Fire. Mange vil nok som meg merke seg at det er et ganske stort No Cars Go-formet hull i settet, og det var i det hele tatt litt trist at en ikke fikk servert noen låter fra Neon Bible. Det vi derimot fikk, var en solid dose låter fra The Suburbs, og tittelsporet og Ready to Start sitter som et skudd. Den fantastisk nydelige Sprawl II lider litt av flat lyd, men det er også her fantastiske Règine Chassagne skinner sterkest. Også Reflektor og Afterlife fra platen med førstnevntes navn låt meget bra. Når konserten ble avsluttet med allsang på Wake Up fra deres debutalbum Funeral var stemningen til å ta og føle på.

Arcade Fire har et rykte på seg for å være et svært solid liveband, og med så mange personer på scenen er det klart det er imponerende hva de får til. Men med litt for mange anonyme partier i settet, og litt flat lyd i det som kunne vært et soleklart høydepunkt i konserten, så får Arcade Fire en solid ripe i lakken. På den andre siden så er det et deilig engasjement fra scenen, og sceneriggen så særs bra ut. På sitt beste var dette en helt fantastisk konsert, det var bare litt for langt mellom høydepunktene.