Foto: Terje Dokken
Samtidig som Kendrick Lamar fylte Amfiet, klarte Behemoth å dra stadig flere mennesker bort fra den urbane rapperens verden, og inn i sitt okkulte og brennhete univers. Med Satan trygt plantet i fronten av deres image, har Behemoth virkelig satt standarden for den svarte varianten av metall de siste årene. Her spares det ikke på noe, og en konsert som åpner med at bandet kommer på scenen med fakler, bygger seg stadig opp mot det mer og mer okkulte. Med spor av blod på bakteppet, intens pyro, og røyk som blåses ut i mønsteret av et opp-ned kors, så er ikke symbolismen særlig subtil. Men da er jo også alt som det skal og bør være.Nergal, bandets frontmann, styrer showet med jernhånd, og sammen med resten av bandet er musikken som leveres bunnsolid. Lyden er for det meste helt topp, men litt grums måtte vi leve med i de mest voldsomme partiene. Bandet er på sin side blodtight, bokstavelig talt. Mot slutten av settet står plutselig en mann dekket i blod og spiller trommer sammen med trommeslager Inferno, og herfra og ut ser vi bandet bli mer og mer dekket i blod. Når bandet så kommer ut på scenen helt på slutten av O Father O Satan O Sun så er hornene på plass, og showet er fullbyrdet. Denne låta er for øvrig helt spesielt god, og er en perfekt avslutter på konserten.
Behemoth er et maskineri av et band, og det teatralske aspektet dras akkurat så langt som det bør dras. Scenen mørklegges mellom låtene, og når bandet går av scenen til slutt er hele scenen, samt store deler av publikum dekket av røyk. Showet sørger hele veien for at det er en viss avstand mellom publikum og band, og det blir en skrekkblandet fryd knyttet til bandet. De som ikke lot seg skremme, og tok turen fra Amfiet til Sirkuset denne kvelden, angrer neppe.
