Foto: Terje Dokken
Matt Pike vandrer ut på scenen i barings - som vanlig. Mannen trenger neppe noen introduksjon på dette punktet. Hvis du er interessert i metallmusikk, kjenner du mest sannsynlig allerede til navnet hans. Mr. Pike har gjort like stor karriere ut av High on Fire som av kultbandet Sleep, men selv om begge gruppene opererer i metall-sjangeren, er det en vesentlig forskjell som skiller dem. High on Fire spiller omtrent i tredobbelt tempo i forhold til Sleep - og mange andre band, i grunnen. Musikken kan oppsummeres slik: Konstant riffing, aggressive rytmer, mye (MYE) vreng på både gitar og bass, raspete, sinna-Lemmy-vokal, og en solid dose med shredding.
Torsdag kveld spilte de for fans og nysgjerrige deltakere på Øyafestivalen, til litt blanda resultater. Showet starter forholdsvis greit og forutsigbart. Etter en tyngre instrumental intro får Des Kensel fart på basstrommene, og High on Fire kaster ikke bort tid for å demonstrere betydningen av bandnavnet. Det er høyt tempo og mye lyd omtrent hele veien, og de tilsynelatende bare måker på - fram til den typiske situasjonen oppstår: Bassist Jeff Matz får tekniske problemer som ikke lar seg fikse med det første, og blir nødt til å styre rundt med kabler midt i settet. Det er kjipt, og når bassen først forsvinner, merker du hvor essensiell den er for lydbildet. Det er som om noen drar ut headsettet ditt, og musikken plutselig kommer fra pc-høyttalerne. Bandet har holdt på i 20 år (13 år med Metz på laget) nå, og er så klart såpass rutinerte at de ikke lar seg stoppe av slike problemer. Men selv om Matt Pike fortsetter å riffe så flammene står ut av halsen på gitaren, høres det ganske svakt ut uten fuzzbassen til Jeff Matz. De får has på problemet etterhvert, og avslutter settet greit, men energien blir liksom aldri helt den samme.
De spiller tight, og Matt Pike både shredder gitar og synger/rasper bra. Det er et band i grei form som spiller i Tøyenparken, men med litt halvveis lyd ut og tekniske problemer, forsvinner omtrent alt av det du kommer for å se på - rå og intens energi. Når High on Fire sier takk for seg, sitter man ikke igjen med nevene knyttet og stramme kjever, men rusler vekk fra scenen med litt blanda følelser. Takk for besøket uansett, High on Fire, og vi krysser fingrene for at det går litt mer problemfritt neste gang.
