Foto: Øivind Svendsen

Damen som fikk æren av å headline Øyafestivalen denne fredagen var svenske Lykke Li. Hun er for tiden aktuell med sitt nye album So Sad So Sexy, og med det som utgangspunkt var håpet at dette skulle bli en storslått, effektfull og vakker konsert. Det ble ingen av delene.

Lykke Li åpner med sin klart vakreste låt, men allerede under No Rest For The Wicked merker en at dette ikke kommer til å nå de store høydene. Den unike vokalen blir for tynn, og på tross av noen iherdige forsøk på å la bassen gjøre mye av jobben, så kan det samme sies om hele lydbildet. Det som følger er en lang rekke gjesp, og hennes gjentatte forsøk på å fyre i gang publikum faller for det meste igjennom. Når kameraene vendes mot publikum, bærer storskjermene også vitne om at det som skjer på scenen ikke er særlig spennende. Mange klapper, noen få synger med, men de fleste ser bare ut til å kjede seg. Og jeg klandrer dem ikke. Det tar heller ikke lang tid før det stappfulle Amfiet ikke er så stappfullt lengre, og mange så ut til å prioritere Tangerine Dream som spilte på Sirkus samtidig.
Når så konserten nærmer seg slutten, og hennes monsterhit I Follow Rivers blir møtt med stor jubel, er det åpenbart at mange har gitt opp for lenge siden. Det resulterer i at de gjenværende har plass til å danse og kose seg, og for første gang i konserten ser det ut til at flere enn blodfansen på første rad har det virkelig gøy. Så bra blir stemningen til slutt, at hun også får skvist inn en liten encore, før hun må innrømme at hun ikke har mer å komme med.

Det siktes hele tiden høyt, men et tydelig dansesugent publikum sliter med å få utløp for sine lyster gjennom et sett som skriker etter litt intensitet. På en mindre scene, og med en bedre sammensetning av låter, ville nok dette vært noe å oppleve, men som headliner på Amfiet ble dette tynn suppe.