Foto: Øivind Svendsen

Det er vanskelig å sette Ola Kvernbergs band Steamdome i bås. På debutalbumet Steamdome er de innom både progrock, ørkenblues, psykedelia, world music og hippierock à la jam-band som The Grateful Dead. Plata har blitt meget godt mottatt av kritikerne, og også denne konsertframføringen var en triumf i fantastisk samspill. Men fordi de måtte begrense seg til 50 minutter, rakk de ikke å spille de to siste låtene, som jeg syns er blant høydepunktene på albumet.

37-årige Ola Kvernberg fra Fræna i Romsdal er mest kjent som jazzfiolinist, men spiller på flere andre strenger i Steamdome. Han vekslet mellom tre fioliner, keyboards, elgitar og vokal (i en slags vocoder). Med seg hadde han sju musikere som er blant Norges beste: Nicolai Hængsle (bass) og Olaf Olsen (trommer) fra Bigbang, gitaristen Øyvind Blomstrøm (eks El Cuero, nå Orions Belte), Daniel Formo på hammondorgel, Martin Windstad på perkusjon, Hans Hulbækmo (Atomic, Broen) og Børge Fjordheim (Cloroform). De to sistnevnte spiller også trommer, hvilket betyr at Steamdome stiller med fire personer på trommer/perkusjon!

Da blir det hele jo også et rytmisk fyrverkeri. Jeg sammenligner Steamdome med dagens King Crimson, som også har tre trommiser, spesielt på låter som den melodiøse And Now. Den var nummer to i konsert der vi fikk høre de sju første låtene i den rekkefølgen de har på albumet. Starten med Prologue var fascinerende: Musikerne begynte å spille lavt og rolig, hvorpå volumet økte gradvis og særlig buldrebassen til Hængsle gikk fortere og fortere.

Tempoet var høyt på Caterpillar og rytmene suggererende. Tidvis minnet Steamdome om Grateful Dead der. Så tok Kvernberg ordet og introduserte bandet, samt Black Lemon som en hyllest til Svartlamon! Den låta er noe inspirert av Pink Floyd anno 1967.

Så avsluttet de med Part I og II av Above The Dance, som begynner melodiøst og vakkert. Så øker tempoet og volumet helt til vi får et herlig klimaks, hvorpå Kvernberg tar det hele ned igjen med noen vakre fiolintoner. Likevel føltes dette som en uforløst avslutning. Vi fikk jo ikke høre albumets to siste spor: Through The Mantle og Credits.

Uansett var konserten en oppvisning i virtuositet, spilleglede og dynamikk, med et gnistrende band som spilte løssluppent, løst og ledig. Neste gang jeg hører Steamdome, håper jeg de spiller hele albumet!