Foto: Lars-Ove Håhjem


Det er bare et drøyt år siden a-ha var i Ålesundsområdet, da de spilte inn sin MTV Unplugged-plate på Giske foran ett fåtall tilskuere to kvelder på rad. Nå var de derimot tilbake slik vi vanligvis kjenner dem, klare for å headline årets Jugendfest.

Det var et meget stort antall publikummere som hadde møtt opp til konsertstart, selv om festivalen slet med å få den enorme køen utenfor stadion inn mellom portene til oppsatt spilletid. Det fine for dem som ventet på å komme inn var at dem strengt tatt ikke gi glipp av noe nevneverdig. Det var nemlig en heller lunken start Morten, Magne og Paal serverte, de virket nærmest uinteresserte og uengasjerte ut der dem sto og det smittet litt over til de fremmøte. Det ble nemlig etter hvert temmelig høylytt småprating utover dekket på Color Line Stadion og det var mange som ikke fulgte helt med.

Stemningen steg dog hakk etter hakk halvveis ut i settet, både fra scenen og hos publikum, for da var det nemlig tid for alle de kjente og kjære hit-låtene til a-ha som de fleste hadde stått og ventet på. Først ut av dem var Stay On These Roads, senere etterfulgt av blant annet Manhatten Skyline, som jeg personlig synes manglet det trøkket man finner på plateversjonen, her ble refreng-delen litt for tamt, og Hunting High and Low før de avsluttet hoveddelen av konserten med The Sun Always Shines on T.V.. Nå viste bandet spor av storhet og hvorfor de har blitt så populære verden over som dem har blitt og publikum var endelig klare for mer.

Og det fikk dem, for selvfølgelig kom a-ha tilbake på scenen. Take On Me var jo ikke blitt spilt enda, men selvsagt kom den, helt til slutt som kveldens aller siste a-ha-låt. I forkant av den, som første og andre ekstranummer spilte a-ha Scoundrel Days og Living Daylights. Nå var stemningen blitt meget god og nå virket det også som om bandet hygget seg godt på scenen. Heldigvis, men likefullt, litt for sent