Foto: Øivind Svendsen


Første gang jeg så Jeff Tweedy live og solo var på Shepherd's Bush Empire i London tilbake i 2005. Konserten i kveld var litt som å ta steget tilbake til den kvelden. Da jeg var en liten pjokk som subba rundt i de møkkete, sotete gatene i London på jakt etter nye input og ny inspirasjon. Jeff Tweedy var definitivt en av disse.

I likevekt og i opposisjon til overberusede, plagsomme publikummere måtte Jeff den gang som i går kveld dra opp en del ekstra av seg selv ut av hatten - langt mer enn hva han gjerne gjør under et Wilco-show da bandet vanligvis tar seg av det ekstroverte og det energiske.

Når Jeff går solo må han gjøre alt selv og jeg tror han også liker dette. Han liker å sette seg selv med ryggen mot veggen og å måtte prestere, holde det oppe og holde det gående utover kvelden og å måtte kommunisere med sitt publikum. Dette er kanskje noe av det jeg likte beste med Jeff Tweedy tilbake i 2005 og det er fortsatt det jeg liker best med ham nå i 2018. Vi får lov til å komme litt ekstra inn på denne mannen, denne låtskriveren, denne hjerteskjærende gatepoeten vi har blitt så glad i.

Og det er kanskje hovedargumentet mitt om jeg skulle overbevise en som er usikker på om han burde dra for å se Jeff Tweedy solo - for jo, er ikke det litt kjedelig og traust da? Nei, det var ikke det i det hele tatt vil jeg svare da. Du får deg faktisk endelig en gud bedre seg lenge påventet pause - fra all bombastisk bull, stæsj, scene klisj og tull. Her kokes det hele ned til beinet og en sånn type konsert gir deg essensen av hva Jeff Tweedy og låtene hans er; den nakne kjernen og skissen av hans tidvis turbulente liv.

Bandet Wilco er en ren musikalsk eksplosjon og en nytelse av proporsjoner. Mannen Jeff Tweedy alene derimot er av en menneskelig karakter som bare helt enkelt gjør deg glad i mannen og som gir deg lyst til å gi han en god og varm klem. Og mens du sitter der i mørket på Sentrum Scene får du sammen med så mange av de andre der så uendelig lyst til å rope: - We love you Jeff! Men du lar det være. Det holder liksom med han fyren der oppe på galleriet.

Kveldens vakreste øyeblikk for min del: On and On and On. Da kjentes det ut som verden sto stille for et deilig, lite øyeblikk.