Foto: Terje Dokken

Et forventningsfullt publikum får se et heltent Zeromancer. Bandet starter konserten medV, og allerede fra Auf Wiedersehen Boy er det liv. Det er fullt trøkk i refrenget, ellers er dette en ganske standard synthrock-låt. Den mest dedikerte fansen av gutta er allerede i fyr og flamme. På Chrome Bitch er stemmen til vokalist Alex Møklebust mer trøkk enn finesse. Det er ikke så ofte han drar på så mye, men det funker denne gangen. Låta er en enkel, men effektiv rocker som frir veldig til gothere.

Opelwerk er skrevet før Seigmen ble oppløst, og bærer preg av lydbildet til Seigmens siste plate på 90-tallet, Radiowaves. Nesten 20 år etter den ble skrevet, høres den fortsatt frisk og moderne ut. Deres første hit, Clone Your Lover blir kveldens første store høydepunkt. Jeg og mange andre i salen kjenner igjen låta fra første tone. Det er rett på allsangen og stemningen løftes i taket. Sinners International starter med en synthhook som minner om minner om EBM, men låta er såpass hard at det låter mer som Rammstein enn Apoptygma Berzerk. Mercenary er derimot mer mot hard EBM som Laether Strip. De roer det kraftig ned med balladen Mint. Det er jo greit at det ikke er full fres hele tiden. Litt roligere sanger skaper dynamikk i konserten. Det blir fort mere fart når drar på med en flott Something For The Pain. Det er liv i salen, men bandet oppildner til mer jubling. Enda mer fart blir det med Stop The Noise.



Bortsett fra Kim Ljungs tøffe bass er The Pygmalion Effect ganske intetsigende. De er tilbake på vinnersporet allerede på The Hate Alphabet. Låta rocker bra med en typisk Seigmen-signatur på gitarspillet. Neo Geisha er en synthdrevet godlåt fra Eurothrash. Både melodi og arrangement kan minne om Rammstein, men Alex slår Till Lindemann på stemmen. Kveldens vakreste lydbilde har Cupola Lydbildet henter det beste fra Metropolis og Radiowaves. Den lekre melodien fremført av et totalt sammensveiset band er en opplevelse i seg selv. De avslutter hovedsettet med den kontante synthrock-låta Fade To Black.

Når bandet kommer på igjen, tar de farvel med gitaristen, Dan Heide, som har vært med dem siden 2003. Etter takketaler til og fra gitaristen, kjører de på med God Bless The Models. Den veksler mellom å være en knyttneve av en låt, og å ha allsangvennlige roligere partier. Depeche Mode-coveren Photograghic er mye hardere enn originalen, men en litt sliten Alex slår ikke Dave Gahan på vokalen. Det mye dynamikk og komplekst, fint lydbilde på Ammonite Et rolig vers med Seigmen-riff og fullt trøkk i refrenget. På slutten av låta kommer keyboardist Lorry Kristiansen frem og viser seg som rene buekorpsgutten på skarptromma mens resten av bandet rocker på. De rekker såvidt å gå av scenen før de kommer tilbake og løfter taket en siste gang med en fantastisk Dr. Online. Bandet er så flinke med publikum at de er bare et par dødpunkter fra full pott.