Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Jeg er usikker på om det fins noen kulere jobb enn å være tamburinmann for The Brian Jonestown Massacre. I tillegg til å være kul, får du være en av frontfigurene i bandet, du får holde rytmen med tamburiner, opptil flere maracas og rytmepinner(!). Joel Gion har den jobben nå. Han har gitt ut musikk på egenhånd og ser også ut til å takle jobben i The Brian Jonestown Massacre til fulle. Uansett har det aldri vært tvil om hvem som er den ubestridte lederen og musikalske sjefen i bandet. Det er Anton Newcombe. Han kommer inn i en hvit t-skjorte som det står «Eat Shit» på, og stiller seg helt til venstre på scenen sammen med de seks andre i bandet. The Brian Jonestown Massacre består altså av sju stykker, og må kunne betegnes som et musikalsk kollektiv. Det er særlig godt synlig på den siste låten de spiller, for da kommer to roadier inn og spiller gitar.

Det blir muligens feil å kalle bandet for et gitarband, men samtidig er det til enhver tid tre gitarer i sving, og relativt ofte fire når keyboardisten tar den akustiske gitaren fatt. The Brian Jonestown Massacre er opptatt av 60-tallsestetikk både i musikk og stil. De to rytmegitaristene ser ut som om de kommer rett fra Velvet Underground når det gjelder hårfrisyre, klesstil og solbriller. Joel Gion har verdens feteste sideburns, går kledd i foret dongeryjakke og har bryggesjauerlue på hodet. Anton Newcombe minner om Neil Young med kinnskjegg og halvlangt, lett pistrete hår. Musikken de spiller er ikke helt i Neil Young-gata. The Brian Jonestown Massacre beveger seg mer i det psykedeliske rocklandskapet, av og til syrete og melodiøst andre ganger i full sonisk utblåsning.



Ingen i bandet er spesielt kommunikative, det blir omtrent ikke sagt noe mellom låtene. Bare på ett tidspunkt har Newcombe noen kommentarer til lydfolkene angående klangen (reverb) på vokalen. Bortsett fra det sier han ingenting, og det skal man kanskje være glad for tatt i betraktning den uheldige kommentaren han kom med til en australsk fan i Sydney for noen måneder siden. Anton Newcombe er ellers kjent for sitt labile temperament, noe som er godt dokumentert i dokumentarfilmen DIG! der bandet er på turné med Dandy Warhols og Newcombe krangler og slåss med alt og alle.

Med dette i bakhodet er det fint at musikken snakker så godt til publikum. Vi får servert sløye, psykedeliske låter i elektrisk tapning. Noen få ganger er det akustisk gitar med, men det er stort sett de elektriske seks- og tolvstrengerne som dominerer. I tillegg er det før nevnte Joel Gion som bidrar med å holde en stødig rytme sammen med trommeslageren. Så er det to rytmegitarister, en på bass og en på keyboard. At Anton Newcombe er sjef og fus i det meste ser man tydelig: Det er han som synger, det er han som tar gitarsoloene (med noen få unntak), og det er han som sier det lille som sies fra scenen.

Bandet har et ganske fast låtoppsett som de følger fra konsert til konsert. De starter rolig med We Never Had a Chance før de drar opp tempoet på fine og melodiøse Hold That Thought fra den siste plata Something Else. På dette tidspunktet begynner publikum på Parkteateret å få feelingen, og når Whatever Happened to Them? dras i gang, er vi solgt. Derfra og ut er egentlig en lang parademarsj for gutta fra California. Det er suggererende, massivt melodisk og sjefen sjøl holder skuta på stødig kurs. Trass i at han klagde litt på vokallyden, får vi høre en Anton som leverer utrolig bra vokalmessig. Vi får blant annet høre låter som Anemone, Who? og The Devil May Care, før et utvidet Brian Jonestown Massacre etterlater seg en sonisk overdose og går av scenen. Da har de spilt 17 låter og sånn sett gitt oss masse valuta for pengene. Den eneste lille skuffelsen er at de ikke kjører noe ekstrasett, uvisst av hvilken grunn. The Brian Jonestown Massacre har til tross for det levert en kjempemessig konsert på utsolgte Parkteatret.

Hjemmesiden til bandet