Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Til tross for tidlig konsertstart klarer det franske fenomenet (Franck Hueso) å trollbinde publikum omtrent i det sekundet trioen entrer scenen. Konserten har vært fullstendig utsolgt i over én mnd. Målt i den voldsomme interessen, var dette garantert siste gang vi så dem på ”lille” Vulkan.
Med seg på turneen har de med seg like sagnomsuste kompis og en-mannsorkester GosT til å varme opp. Her får vi en liten time med svært tunge synther, bass og doble basstrommer, satt sammen til vannvittig fengende og dansbar discometall. Det stjæles hemningsløst av synttemaer fra gamle 80-tallhelter; Kraftwerk, Depeche Mode, Sisters of Mercy, New Order, Yazoo etc etc - godt blandet med mer moderne Justice som finner Eurythmichsporet. En helt perfekt oppvarming. Publikum elsker det.
Men altså til Carpenter Brut, som går på kl 21.00, på en torsdag, og hvor alle 500 i salen danser og synger med på samtlige låter - hele tiden. Imponerende egentlig, til bare å ha gitt ut én langspiller, og 3 EP´er er det helt tydelig at folk har hørt visking og tisking om at dette MÅ oppleves. Naturligvis blir det begrensede materiellet spilt omtrent som forventet. Plateåpneren med samme navn på ”Leather Teeth” (2018) drar det hele i gang. Full fest. Lyden er klokkeklar og de tunge suggerende beatene slår deg (fullstendig) i gulvet. Det danses, og de spiller den ene godbiten etter den andre; ”Cheerleader Effect”, ”Inferno Gallore” ”Monday Hunt” superhiten ”Turbo Killer” og nydelige ”Bevare the Beast. Ekstremt dansevennlig pompøs discorock som henfører oss til tider med de illegale ravepartyene i ”gamle dager”.
De levner ingen som helst tvil om sin franskhet der de elegant tar opp arven etter storheter som; Daft Punk, Justice, Jean Michel Jarre og vi hører lyder fra den engang så überhippe Ed Banger gjengen. Innerst i noen kroker gjenkjenner vi også øregodis fra progmetall-heltene i Gojira. Det svinger som bare pokker, men heldigvis beholdes den mørke og litt tunge delen av lydbildet med heftig gitar (Adrien Grousset) og trommer (Florent Marcade) + tonnevis av programmerte synter. Til å være et band som har gått litt under radarn hos de fleste, er det rimelig selvsikkert å kjøre ”Maniac” (fra Flashdance) med tidenes publikumsfriereri ved å la teksten rulle på storskjermen slik at alle, det vil si alle, kunne synge med.
Kombinasjonen funk/metallgitarer, tromme og synther får dette til å høres ut som soundtracket fra en litt rar (John Carpenter) skrekkfilm - for dette kunne blitt kitchy og kleint. I stedet er det kanskje verdens feteste liveband akkurat nå - og 10´ern de mottar for denne konserten, er ingenting annet enn årets mest fortjente!
