Foto: Terje Dokken

Shania Twains andre norgeskonsert (den første var i Spektrum i 2004) var et imponerende skue som publikum elsket, i beste Las Vegas-stil. Ikke alt var live, og flere ganger var mye av musikken på boks. Men singback og bitte litt playback (på balladene) gjør ikke noe når hun stadig byr på seg selv, prater med folk, sjarmerer alle og synger flott alle sine største hits (unntatt Ka-Ching! og Forever And Always fra 2003).

Konserten begynte med rytmen fra We Will Rock You, hvorpå trommisen overtok mens hun sto på en scene midt i salen, og så kom Shania gående nedover ei trapp i salen og entret scenen. Første låt var Life's About To Get Good fra fjorårets middelmådige comebackalbum Now, som var hennes første på 15 år og det første uten eksmannen Robert John "Mutt" Lange, som jo produserte og skrev alle hitene hennes.



Den høyteknologiske sceneriggen besto av fem plattformer som til stadighet løftet musikerne og de fire koristene/danserne opp og ned. Hun ble kompet av folk på trekkspill, gitar og trommer på Come On Over, mens bassen og steelgitaren var på boks (Vi så aldri noen spille de instrumentene). Dette er tittelkuttet på hennes 1997-album som gjorde henne til verdensstjerne og avfødte hele 12 hits.

Også låtene fra oppfølgeren Up! (2002) ble godt mottatt, mens det var mer laber respons på de nyere låtene. Men disse valgte hun å introdusere på en personlig måte, mens hun fortalte om svik, depresjoner og vonde opplevelser i årene etter skilsmissen.

Don't Be Stupid (You Know I Love You), (If You're Not In It For Love) I'm Outta Here! og That Don't Impress Me Much var store høydepunkter, både musikalsk og visuelt, med tidvis akrobatisk dansing. Iført westernantrekk og boots sang Shania konsertens mest countryaktige låter, Any Man Of Mine og Whose Bed Have Your Boots Been Under?. I 1995 var disse hennes første store hits, og her kom de to felespillerne virkelig i fokus. Honey I'm Home kom i en herlig frekk versjon med gitarsolo og en fantastisk danseopptreden som smittet over på publikum.



De to duettene hun sang med oppvarmingsartist Bastian Baker var ikke noe å skryte av. Før dette hadde Shania overrasket med å spille kassegitar mens hun sang superballaden You're Still The One på den lille scenen. Fra den spurte hun en ung kvinne hvorfor hun gråt. Hun fikk komme opp til Shania, og kunne fortelle på god engelsk at musikken hennes hadde rørt henne til tårer siden hun var barn. Var dette avtalt spill? Ikke vet jeg, men det viste iallfall Shania fra en medmenneskelig side. Og på vei tilbake til scenen spurte hun publikummere hvor de kom fra. Jo da, hun sjarmerte oss alle i senk!

Mindre bra var mellomspillene som ga Shania sjansen til å bytte kostyme. Trommesoloen med Kiss Cam var slitsomt publikumsfrieri. Det var uutholdelig å se musikerne framføre en latterlig heavyversjon av Ka-Ching! (som selvsagt Shania burde ha sunget selv). Og instrumentalen Blue Storm hadde en intro som minnet om Pink Floyds One Of These Days før den munnet ut i masete, harry heavyrock. Etter den kom avslutningslåta Man! I Feel Like A Woman, som lyder som Def Leppard med ZZ Tops bluesriff og fele. Men Shania hadde ikke sagt noe om at det var slutt eller introdusert musikerne sine. Synd at konserten fikk en så brå slutt.