Foto: Oddbjørn Steffensen



Det er et snaut år siden Gåte gjorde et etterlengtet comeback på den norske musikkscenen, og de var i Bergen og spilte på samme plass så sent som i februar. Den gang viste at de ikke bare var tilbake, men de at de var tilbake med åpenbar pondus og virilitet. Når de nå returnerer til byen er det med en god del spilte konserter i mellomtiden, skal bli spennende å se om de leverer på samme nivå, eller om de til og med kanskje har hatt en utvikling. For å ta det siste først; de har tatt store steg og låter og ser bedre ut enn noensinne.

Det er intet mindre enn magisk når Gunnhild Sundli setter i gang konserten med Knut liten og Sylvelin på et nesten helt fullt USF Røkeriet fredag kveld. All plagsom småprat drepes umiddelbart, og etter et par verslinjer bygger bandet opp låten til den lyden vi forbinder med Gåte.



Premisset er satt og allerede her har jeg forgjeves prøvd å holde tilbake gledestårer, noe som vedvarer konserten gjennom. Trollsk stemning, musikalsk fremføring av ypperste klasse og et visuelt uttrykk som tar det hele til neste nivå. For en artist Gunnhild er og fy faen for et sykt bra band. Og når vi snakker om artisteri; dersom Magnus Børmark hadde stått alene på scenen, hadde jeg fortsatt kommet på konsert bare for å oppleve ham. Norges desidert feteste gitarist? Det er i alle fall 100% tydelig at hans gjeninntreden i bandet løfter Gåte fra øverste hyllet til langt gjennom taket.

Publikum er både ekstremt lydhøre og mer enn velvillige til taktklapping og allsang. Og dette gjelder fra første minutt. Et soleklart høydepunkt her er når hele Røkeriet runger at Kjærleik er å vilja vel mot slutten av settet. Stor og magisk opplevelse. Like etter kommer en av låtene som mange gamle og nye fans har ventet på Bendik og Årolilja. En stor og massiv avslutning, som selvfølgelig ikke blir avslutningen på kvelden.



For publikum trampeklapper bandet ut igjen for mer, og vi får servert en herlig encore med tre låter, hvor de nok en gang fremviser en dynamikk som er helt ut av en annen verden. Etter ekstranummeret og nok en runde med takking, bukking og et par minutter med trampeklapp, sniker Gunnhild seg inn igjen på scneen i sin hvite kjole, nesten som en spøkelsesfigur i de bekmørke omgivelsene. Hun står først helt alene på scenen og synger Sjåaren før resten av bandet kommer inn og får låten til å eksplodere ut i en kosmisk og storslått avslutning.

En mer overbevisende konsert kan jeg nesten ikke huske å ha vært med på, og det de gjør denne i Bergen denne novemberkvelden går høyt inn på listen over de beste konsertopplevelsene jeg har hatt noensinne. Og det har jo blitt en del..