Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Så gir de seg altså. I allefall når sommer blir til høst neste år (de har booket konserter til ut i august 2019). Slayer har vært en del av metalpublikummets omtrent daglige agenda siden debutalbumet Show No Mercy kom på bordet 3. desember 1983, for øvrig 35 år og tre dager før de tok farvel med sitt norske publikum (hvis de ikke dukker opp på Tons Of Rock, da de mistenkelig nok har en luke i konsertkalenderen sin).Men nå vil ikke Tom Araya (57) mer, og det er egentlig helt greit. Han er eldstemann i thrashmetal-familien som huser en rekke profiler som startet å spille fortere og mer skittent på instrumentene sine tidlig på 80-tallet. Litt senere ble flere av debutalbumene stående som utgivelser som virkelig satte en ny dagsorden, inkludert Slayers nevnte Show No Mercy, Metallicas Kill ‘Em All (også 1983), Megadeths Killing Is My Business (1985) og Exodus’ Bonded By Blood (1985).
Men med Araya som pensjonist, vil vi ikke oppleve at noen av disse gutta når 60 år når de fremdeles er i den headbangende manesjen helt ennå. Men så er det også dette med å gi seg på topp. Slayer har hatt sine utfordringer de siste årene, og originalgitarist Jeff Hannemann drakk seg i hjel i 2013. Så havnet trommeslager Dave Lombardo uklar med gamle bandkamerater, og ut forsvant han også.
De siste årene har Slayer bestått av Tom Araya, originalmedlem Kerry King (gitar) samt den gamle Exodus-sjefen Gary Holt (også gitar) og trommenomaden Paul Bostaph (også Slayer gjennom store deler av 90-tallet, og senere også Exodus og Testament). På disse siste konsertene i 2018 (Norge var nest sist på lista), har Holt måttet kaste inn håndkleet på grunn av en døende far hjemme i California, og inn har Phil Demmel (ex- Machine Head) steppet inn. Og han gjorde sine saker bra.
Lett uro i leiren til tross, Slayer leverte det de kom for foran flammehavet i Oslo Spektrum torsdag, 10 år siden de spilte i den arenaen sist. Repertoaret var hentet fra hele karrieren, og de startet ferskt med tittelsporet fra 2015-plata Repentless før de hoppet 18 år bakover til Seasons In The Abyss sin Blood Red.
De var innom alle album som seg hør og bør til en slik anledning, utenom den lettere utskjelte Diabolus In Musica fra 1998, som kanskje var greit nok for de aller fleste.
Bandet spilte seg gjennom en fjerdedel av setlisten før Araya tok mikrofonen og utrykte sin takknemlighet for at vi hadde møtt opp, før han fikk et godt besøkt Spektrum til å skrike «Waaaaaar…!!!!!!» og bandet forsvant inn igjen i sitt innbitte univers med War Ensemble.
Settets eldstelåt ble Black Magic denne dagen, og settets særeste ble kanskje første smakebiten vi fikk av det tre år gamle Repentless-albumet; When The Stillness Comes. Og i mellom de to ytterpunktene var klassikerne til stede; inkludert Hell Awaits, South Of Heaven, Dead Skin Mask, Raining Blood, Chemical Warfare og den programmessige avslutningslåten Angel Of Death.
De 90 minuttene som avsluttet en fem og en halv timer lang metalkveld med tre supportbands (Obituary, Anthrax og Lamb Of God) ble for mange 2018s store metalkveld med feit produksjon, perfekt lyd og akkurat så mange klassikere vi ønsket. Og selv om Slayer snart er pensjonister, og det ikke gnistrer så mye av dem lengre som det gjorde i de virkelig gamle dager, var settet mer enn godkjent fra de sinteste veteranene vi har i denne bransjen nå.
«Jeg kommer til å savne dere», sa Tom Araya på norsk der han sto igjen alene på scenen flere minutter etter at Angel Of Death hadde tonet ut i 23-tiden i Oslo Spektrum. Responsen han fikk bekrefter at 7.500 norske metalfans også kommer til å gjøre det.
Men kanskje først etter at Tons Of Rock har gått av stabelen på Ekebergsletta 27.-29. juni 2019?