Foto: Therese C. Wangberg


Dumdum Boys anno 2018 har gått en lang vei fra der de startet som skitne punkere i en kjeller oppe i nord i 1979. I et hav av tid som har passert har det vært blodig alvor og idyll om hverandre. Det har vært villere enn vesten og hybelshake. Fra fritt frem til perfekt. Gjennom dødtid til møkkamann, via Texas. Lunta har brent helt til stengetid, og takke faen for det. En rennesteinsvals og et kort, rødt skjørt under stjernesludd. Til slutt har vi altså kommet til lange dager og champagne på senga. Sånn har det blitt, sånn har vi blitt.

Og det er kanskje det som er noe av magien med Prepple & Co. Som gjør at de selger ut Rockefeller 3 kvelder på rad. De kunne sikkert ha solgt ut flere. At de kontinuerlig ser ut til å lage et tidsriktig soundtrack til både seg selv og de som følger dem på veien. Selvsagt er det nostalgi å kunne synge med på Splitter Pine, og å kunne snu seg til sidemannen å brøle Møkkamann mens man skåler i øl. Det er den fineste form for tidsmaskin som finnes.

Men det er også noe med å kunne høre et band som snart har eksistert i 40 år, presentere nytt materiale. DDB har alltid vært et band som har gjort som de selv vil, uavhengig av hva både presse og fans måtte mene. Så når de litt sånn nonchalant slenger ut et nytt album uten forvarsel, skapes det naturlig nok umiddelbare forventninger. De har gitt ut en plate fordi de vil, ikke fordi de må. Det er alltid et godt utgangspunkt.

Vi er tross alt nordmenn i desemberkulda, og ute faller årets første snø. Både band og publikum ser ut til å trenge litt oppvarming. Tittelsporet fra siste skive Armer og Bein blir derfor en ganske riktig start på konserten. Utover kvelden kommer også Lange dager, Frem fra glemselen og Tilgi oss aldri. Det er forfriskende å se dem spille noe nytt.

Prepple henger ikke lenger i lysriggen slik han gjorde på Rockefeller i 1989. Nesten 30 år etter har de i stedet satt sitt eget, stemningsfulle lys på scenen. Takk for det! Jeg har ikke tall på hvor mange konserter i Oslo som har vært kjørt med elendig blått/rødt backlight…kanskje med litt frontlys, hvis lysmannen er i godt humør, det er han sjeldent.

Det er god stemning i salen og på scenen. Publikum får smake karsk. Aslak får en suss på stryta av Prepple, mens Kjartan smiler bak lang lugg og ser ut til å kose seg med gitaren. Men det tar nesten en time før de får med seg deler av publikum på allsang. Under Stjernesludd er så mange opptatt av å filme med mobilen at bare 2-3 stykker har klart å tenne mobillys-lighteren. Det tar jo aldri av når det blir på den måten. Sånn har vi blitt, akkurat det synes jeg er litt størkent.

Jeg lurer på hva gutta i Wannskrækk anno 1979 hadde sagt om de hadde fått se denne konserten. Men det er selvsagt umulig å vite. De som kjente dem gir ikke lenger intervjuer (Prepple; anse dette som nok en søknad). Kan være det er litt av trassen som henger igjen fra punketida, kanskje er det noe mer. Bak Prepples evig stripete genser, olabukser og Converse, står det fremdeles en tenåring og skriker Æ veit da faen æ, og minner oss om tenåringen i oss alle. Det er grunn nok til å elske både han, bandet og musikken som begåes underveis.