Foto: Oddbjørn Steffensen

Når Robyn entrer scenen på USF Røkeriet denne sure onsdagskvelden, har showet vært utsolgt nesten siden billettene ble lagt ut for salg en gang i fjor høst. Og det er definitivt en danseglad gjeng som har møtt opp, og salen gynger fra begynnelse til slutt.

Kvelden starter veldig bra med et par spor fra hennes fremdeles ganske nye plate Honey. Effektfull og fin intro med Send Me To Robyn Immediately, før det dunker videre med platens tittelspor. Kanskje hadde jeg forventet ørlite mer lyd fra scenen, men uten at det gjør noe. Og det tar seg også til de grader opp med basstunge klubbmusikk, kanskje spesielt etter det første kvarteret av konserten.

Visuelt ser det også veldig bra ut, med hvite lakener hengende både fra taket og foran de i bandet. Om tanken er vinterstemning eller frekk lek mellom lakener vites ikke, men det ser fresht ut.

Vrien med en danser på scenen som tilsynelatende ikke har noe spesiell koreografi, men som bare kommer og går av scenen og ser ut som han virkelig lever i musikken, fungerer veldig bra, og også småmorsomt når han og Robyn leker seg med noen jenkalignende dansetrinn på scenen. Sånn hermegås-opplegg.



Stemningen blant publikum er gjennomgående imponerende, og innimellom noen kunstferdige partier og lange klubb-beats som toucher borti nittitallets monotone undergrunnsscene, får fansen også de store hitsene på løpende bånd. Og nesten viktigst av alt, vi slapp det jeg hadde fryktet aller mest, Do You Really Want Me.

Allsangen på Dancing On My Own må være noe av det mest høylytte jeg har hørt fra et norsk publikum noensinne. Det spraker godt i ørene mine her, kanskje også fordi jeg tilfeldigvis står plassert i midten av en ganske stor og feststemt jentegjeng med godt over snittet bra lungekapasitet og stor forkjærlighet for Robyn.

Avslutningen av konserten er av det mer merkelige valget, mulig skyldes det at dette er ekstranumre som man egentlig ikke pleier å spille, men for mange opplevdes nok akkurat dette som litt rart, selv om outroen hvor én og én i bandet slutter og spille og forlater scenen er ganske tøft. Til slutt står bare danseren igjen.

Dette blir en kveld som viser hvorfor Robyn har blitt en av de viktigste artistene i sin sjanger, og høydene er definitivt verdensklasse. Likevel opplever jeg en liten dupp ganske tidlig i settet, og stusser som sagt også litt på ekstranummeret. Men du verden det her var fett, ass!