Foto: Aleksander Espelid
Det er tydelige 70-talls vibber når Spidergawd setter i gang. De henter også ganske mye fra stonerrockere som Kyuss. Med et driv som på sitt beste er hakket heftigere enn Motorpsycho og en evne til å rocke med trøkket til doom metal som Mastodon når de svever ut i sine lange solopartier, sier det seg selv kan være et heftig liveband. På sitt beste er de også det.
Bandet spiller tight som få andre, og barytonsax gir både egenart og en ekstra dybde i lydbildet. I løpet av kvelden hører vi litt inspirasjon av blant andre Thin Lizzy, Uriah Heep, Motorpsycho, Sleep, Mastodon, Iron Maiden og Black Sabbath. Lydbildet er heftig nok til å måle seg med inspirasjonskildene, men ikke alle låtene har nok i seg til å fenge meg. Det positive er at låtene fra de to siste platene gjennomgående er sterkere enn de eldre. Det borger for at bandet bare blir bedre med tiden. Unntaket er El Corazon Del Sol fra Spidergawd III. Låta er mer kontant og fengende enn de fleste andre denne kvelden. Når denne også svever litt ut fra den riffbaserte stonerrocken, er det i fete gitarsoloer. Gitarsoloer kan da ikke skade noen.
LES OGSÅ: Anmeldelse av «Spidergawd V» Fengjande flott og knallhard
Trommisen Kenneth Kapstad virker mer sentral her enn han var i lydbildet i hans tid i Motorpsycho. I Spidergawd får han virkelig briljere. Spidergawd har også fått en ny gitarist fra El Cuero. Ikke bare låter det bra når to gitarister kan veksle mellom å være rytme- og sologitarist. Med Brynjar Takle Ohr som ny venstrehendt gitarist og høyrehendte frontfigur Per Borten blir det symmetri i gitarrekka. Her har de visst tenkt på alt. En ekstra gitarist virker viktig og riktig for et band som Spidergawd, da mulighetene for å leke seg med soloer og samtidig beholde drivet og rytmen gjør at trøkket fra scenen er mer eller mindre konstant.
Spidergawd jazzer seg ganske ofte opp, men når de ikke gjør det, har de litt av råskapen til Motörhead. På Loucille får Ohr prøve seg som vokalist. Det gjør han godt, kanskje bedre enn Borten. Nå høres bandet ut som et forbedret Kiss. Saxofonist Rolf Martin Snustad synger på Get Physical og har en mektigere og kraftigere vokal enn de andre. Han shower også ganske mye. Ulemper er at saxen mer eller mindre forsvinner.
Spidergawd avslutter på sitt beste. Først er de som et utvidet Motorpsycho, og med gamletrommisen på laget spiller de tidvis bedre. De avsluttende All And Everything er en fengende låt der de leker mye uten å miste samspillet. Hadde alle låtene vært like gode som de to siste, hadde konserten vært fullstendig innertier. Dessverre blir låtmaterialet litt ujevnt, men på sitt beste, er Spidergawd kanskje Norges beste liveband.
