Foto: Jeanett Løland Økland

23-åringen Colter Wall sto på en norsk scene allerede som 21-åring på Mono i februar 2017, og gjorde denne uken sin femte Oslo-konsert.

Og han har så visst steget i gradene, da et fullstappet Sentrum Scene tok i mot den kanadiske country-sangeren som denne gangen stilte med fullt band.

Han andre album Songs Of The Plains har rukket å bli fem måneder gammelt, men ute på tur tar han med seg nesten like mange gamle coverlåter som han har egne.

Det betød at vi fikk den tradisjonelle Old Paint (Ride Around Little Dogies), Hoyle Nixes A Big Ball's In Cowtown og Mike Becks Happy Reunion. Kveldens mest groovy låt ble Townes Van Zandts White Freight Liner Blues og kveldens mest magiske og intense ble Billy Don Burns Wild Dogs.

Men Colter kan skrive selv også, noe hans to glimrende studioalbum er bevis på. Etter tre sololåter alene, jublet et fullsatt Sentrum da bandet gled smakfullt inn midt i Thirteen Silver Dollars. Og låter som Saskatchewan in 1881, Plain To See Plainsman og ikke minst kveldens allsangfavoritt Kate McCannon satt alle som et skudd foran et americana-omfavnende publikum i Oslo denne onsdagskvelden.



Wall formidler en eldgammel singer-/songwriter-tradisjon i countrysjangeren, men er selv kun 23 år. Han låter imidlertid som om han kunne vært 70, og det er ingen tvil om at Colter Wall er ekte vare som har hentet inspirasjon fra nærliggende låtskrivertradisjoner rundt hjemstedet Saskatchewan i Canada.

Han bringer ikke like mye farge inn i musikken sin som flere andre americana-artister - Jason Isbell, Brent Cobb, Chris Stapleton eller John Moreland - men han er også enda mer forankret i låtskrivertradisjonen som henter mer fra folk-sjangeren enn countryrock, gammel soul eller reinspikka rock.

Det gir han også viktig særpreg i den nye bølgen av unge fremadstormende amerikanske singer-/songwriters, og fra scenen virker han trygg og ekte i det han holder på med, godt hjulpet av et band der minimalismen og det enkle krydderet råder.

Seansen på Sentrum Scene kunne likegodt foregått på en låve i Texas, støvete og rustent. Det var nesten som man kunne lukte tørrhøyet mens Colter Wall sto på scenen.

Men da vi kom ut igjen sto ikke hestene våre klare og ventet. Lyden av bylarm, bilstøy og følelsen av en gryende skandinavisk vår var det som møtte oss - men du verden så fint det var å stikke av i 90 minutter til Colter Walls univers.