De fire medlemmene fra 1984-87, da det kom tre kritikerroste album, er fortsatt med, og tidligere i år ga de ut et godt comebackalbum, Psychedelic Country Soul. Og ja, de spiller en form for alternativ countryrock som har litt psykedelia i seg, ikke minst i gitarspillet til Sid Griffin. Men The Long Ryders har også to andre låtskrivere og vokalister: Tom Stevens (bass) og Stephen McCarthy (gitar). De sang bedre enn Griffin, som denne kvelden slet med sår hals. Sistemann er trommis Greg Sowders, som så ut som en rockestjerne og hadde Elvis-bilde ved siden av seg.
Sid Griffin, som ellers er kjent som musikkskribent, sang imidlertid bra på åpningslåta Gunslinger Man anno 1987. Så fulgte ei obskur b-side, You Don't Know What's Right, You Don't Know What's Wrong, der McCarthy briljerte i den countryrockstilen som supergitaristen Clarence White innførte i The Byrds (1968-72).
Og nettopp Byrds er et referansepunkt for musikken til Long Ryders. Særlig da Griffin spente på seg Rickenbackeren var det som å høre Roger McGuinn spille gitar i Byrds ca 1966! Vi fikk glimrende versjoner av Capturing The Flag og singlen Southside of the Story - begge fra 1985. Fantastisk var også den 50-tallsrock-inspirerte State of My Union (med herlig gitarsolo) og den ferske Gonna Make It Real, der Griffin dro en av sine munnspillsoloer.
Men bandet ga oss selvsagt også mange låter fra det ferske albumet, med singlen Greenville som høydepunkt. Stevens og McCarthy sang ofte tostemt, og de bytter instrument da Stevens sang to av sine låter. Vi fikk også deres comebacksingle Bear in the Woods, som var eksklusiv for strømmetjenesten TIDAL da den kom i 2017.
Long Ryders gjorde ellers to coverlåter: NRBQs I Want You Bad (single fra 1987) og Tom Pettys Walls som siste ekstranummer, komplett med gitardueller. Denne er også med på det nye albumet, og Griffin nevnte at Petty hadde vært en støttespiller for bandet på 80-tallet. Han var ellers spøkefull, og fikk oss til å le av sine forsøk på å få avspilt noe med en iPhone.
Siste ekstranummer var gruppas mest kjent låt, Looking for Lewis and Clark. Sid Griffin ba faktisk publikum synge låttittelen hver gang og skyldte på sin såre hals. Stemningen var egentlig stor under hele denne glimrende konserten, der bandet viste stor spilleglede. Det er et voldsomt driv i låtene, og vi fikk vel bare én ballade i løpet av halvannen time.
Foto: Johannes Andersen
